Kronikk av Hanne Sophie Greve
Lagmann, dr. juris
Dommer i EMD (1998–2004)
Kongeriket Norge er en demokratisk rettsstat med respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Det er en samfunnsorden som tjener det norske folk, og som det er alt verd å forsvare. Viljen til forsvar er et sentralt element i samfunnsordenen. Den demokratiske rettsstaten kjennetegnes ved at den på grunnleggende områder er lovregulert og forutsigbar. Samfunnsmakten er fordelt mellom lovgivende, dømmende og utøvende myndigheter. En forutsigbar og regelbasert verdensorden med fred og rettferdighet er attraktiv i seg selv og tjener Norge godt. Derfor har kongeriket også et betydelig engasjement i forbindelse med internasjonale fredsbevarende og fredsopprettende oppdrag.
Norges Grunnlov § 49 fastslår at «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget.» En regel uten unntak i fred. Stortinget kan delegere deler av sin lovgivningsmakt – eksempelvis ved at byråkratiet på avgrensete områder får gi utfyllende regler. Før Stortinget lovgir, utredes lovens konsekvenser – herunder redegjøres det for hvilke andre lover/lovregler som eventuelt vil bli påvirket av den nye loven. Et lovforslag som Stortinget behandler, består derfor av lovens tekst og «endringer i andre lover».
Erstatning til pårørende etter en norsk soldat som hadde ofret livet i et internasjonalt oppdrag, ble i en årrekke ikke utbetalt dersom avdøde ikke hadde ektefelle/samboer eller barn. Derfor stilte Silje Hjemdal (FrP) 7. januar 2024 et skriftlig spørsmål til daværende forsvarsminister Bjørn Arild Gram om han som forsvarsminister ville foreta seg noe for «at [de ovenfor omhandlede] familiene skal få en rettferdig behandling av sine erstatningskrav, og vil ministeren som et minimum gi en oversikt over hva som har vært gjeldende norske erstatningsordninger for etterlatte til enhver tid?» Bakgrunnen var at Gram tidligere hadde sagt at slike saker ville være vanskelig å kartlegge.
Forsvarsminister Bjørn Arild Gram svarte 16. januar 2024 følgende i Stortinget:
Jeg er kjent med at FN-soldater tidligere var omfattet av en nasjonal erstatningsordning som på visse vilkår kunne gi foreldre rett til engangserstatning ved dødsfall, uavhengig av om de ble forsørget av den avdøde. Ifølge stortingsdokumenter fra 1982 bortfalt denne ordningen for FN-personell samme år. Årsaken til det var at FN-personell fra 1982 ble ansett som statstjenestemenn tilsatt på tidsbegrenset kontrakt. De ble dermed omfattet av lønnsregulativets fellesbestemmelser om engangserstatning.
To år tidligere, i 2022, hadde Statens pensjonskasse besvart et erstatningskrav ved dødsfall slik:
Spørsmål om erstatning etter dødsfall under FN-tjeneste i 1989. Vi viser til brev datert 25. november 2021 og har sendt spørsmålet om erstatning til pårørende, der avdøde ikke hadde ektefelle eller barn, videre til Forsvaret. Vi har fått svar både fra Forsvaret og Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) (tidligere Kommunal- og moderniseringsdepartementet). Svaret er å finne i dagjeldende Hovedtariffavtale i staten § 5 om gruppelivserstatning. I 1989 ble gruppelivserstatning gitt til ektefelle/barn. Gruppelivserstatning ble i 1989 ikke gitt til dødsboet dersom det ikke var etterlatte ektefelle/barn, slik som i dag. I bestemmelsen (§ 5) står det riktignok at engangsbeløpet utbetales til «de etterlatte». Men dette blir tolket slik at med «de etterlatte» menes ektefelle/barn. Dette uttaler KDD, og det er KDD som har ansvar for å tolke Hovedtariffavtalen i staten.
Det fremgår ikke av lovforarbeidene at lovgiver var seg bevisst at da soldater under tjeneste i internasjonale operasjoner ble overført fra «vernepliktsverket» til å være «statstjenestemenn» i 1982/83, så ble kretsen av «de etterlatte» kraftig redusert. En reduksjon som var særskilt inngripende fordi mange av de tjenestegjørende var unge mennesker som ikke hadde etablert egne familier. Reduksjonen – dersom den var ønsket – var ubetinget en lovgiveroppgave forbeholdt Stortinget. En tolkning fra en byråkrat, som beskrevet av Statens pensjonskasse, oppfyller ikke kravet til lovgivning. Stortinget har ikke delegert sin lovgivningsmyndighet her. Temaet reduksjon av erstatning etter de som gir sitt liv for Norge, er dessuten ikke egnet for delegert lovgivningsmyndighet.
Det 30-talls krav på erstatning til pårørende – foreldre og/eller søsken – som er avslått i henhold til ovenstående, er grunnlovsstridig og i strid med de verdier det norske samfunn er bygget på og rede til å forsvare. Erstatningskravene representerer en æresgjeld, der regler om foreldelse ikke hører hjemme. Er en nøyaktig beregning av de enkelte kravene vanskelig, på grunn av den tid som har passert, må det være mulig å fastsette et «fellesbeløp» hensett til at det er Staten som har hatt problemer med sin grunnleggende forståelse av lovgivningens edle kunst og hjemmel i Grunnloven.
Hanne Sophie Greve er jurist, lagmann dr. juris og tidligere dommer i Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Hun har beskjeftiget seg med menneskerettigheter og krigens folkerett i over 40 år. Hennes doktoravhandling omhandler kambodsjanske flyktningers situasjon i det krigsherjede Sørøst-Asia. Hun dokumenterte folkemord i Bosnia på oppdrag fra FN. Hun har mottatt en rekke priser for sitt menneskerettighetsarbeid, herunder Fritt Ords Pris, og er gjort til ridder, 1. klasse av Den kongelige norske St. Olavs Orden.
