Leserbrev: Vi må lære av hverandre

Leserbrev: Vi må lære av hverandre

Publisert av Anniken Johnsen den 28.10.19.

Vi veteraner har etterhvert mange fora og treff å velge mellom i løpet av året, og av og til går interessen til veteranmiljøer hvor flere land deltar sammen. I 2016 deltok jeg på Eurotreffet i Stavanger i regi av NVIO Rogaland, et glimrende arrangment som bød på mange gode lokal sivile og militære opplevelser. En liten delegasjon var fra Ukraina, ledet av Generalmajor(p) Volodymyr Popovych. Han er leder for VSUV (The All-Ukrainian Union of War Veterans), og i Norge ville bli kalt for Veteransinspektøren.

VSUV er inkludert flere under-organisasjoner med eldre 2vk veteraner, veteraner fra Soviet perioden, FN operasjoner og anti-terror operasjoner i Øst Ukraina. Men først og fremst ville han og sitt team, lære fra Eurotreffet fordi året etter, i 2017, feiret de sitt 25 års jubileum for deltakelse i FN operasjoner.

I UNPROFOR deltok Ukraina for første gang i FN, fra 1992 med en infanteri bataljon med operasjonområde i Sarajevo. Lærdommen fra UNPROFOR med tap av flere liv, artilleri bombing av hovedkvarter, ble svært bratt. Men også samarbeide og utveksling med andre land, kom til å bety mye for hvordan Ukraina senere utdannet og plana sine styrkebidrag internasjonalt. Som frivillig, deltok jeg på 25 års jubileet i Kiev, og det var en variert og raus opplevelse, men også anderledes fordi sårbarheten for et fedrelandet som befinner seg i en slags antiterror krig, kom sterkt til utrykk. Spesielt på frihetsplassen Maidan i Kiev hvor mange ble skutt og drept av «sine egne» for bare 5 år siden. Ellers mye god Ukrainsk mat og feiring slik vi er vant til det blant veteraner i Skandinavia. Ukraina ligger der det ligger, geografisk langt fra Norge. Slik våre Skandinaviske veteraner holder sammen, samarbeider også Ukraina hyppigst med sine naboland i vest. Først og fremst Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn. Polen har jeg inntrykk av, er et slags hoved mentor land for Ukraina i veteran politikken.

Norges nasjonale rikdom, observeres og snakkes om når veteraner er på besøk i Norge, og vårt såpass fungerende sivile velferd, sosial og helse system, bidrar nok til at det blir en utfordring å finne et likeverdig nivå for faglig utveksling. Kanskje ikke alle veteraner er enig i det, men mye av debatten om vilkårene for skadde veteraner, psykisk eller fysisk, dreier seg også om penger og ressurser. Når man deltar på en veteran samling i Ukraina, må man også ha i bakhodet at landet ikke er medlem av NATO. FN har en helt annen betydning, og det legges stor vekt på at FN er verdens fredsvoktere, også som overstatlig garantist for fred i Ukraina og verden. Det er mitt inntrykk at landet søker seg jevnbyrdighet, anerkjennelse og utveksling, først og fremst med land som tradisjonelt har deltatt med FN styrker. Og her har Ukraina og Norge endel like erfaringer å dele og diskutere, hvis man vil.

I Kiev ligger et stort 2vk museum, et FN misjons museum, og en utstilling med effekter og dokumentasjon for den nye pågående konflikten i sør Ukraina. Vi besøkte en stor moderne skole hvor de utdanner politi offiserer både for nasjonale og internasjonale operasjoner. Utdannelsen har på grunn av den pågående konflikten, naturligvis en høy prioritet.

Jeg ble kjent med en ung Ukrainisk FN veteran Sergei Samoilov fra Kharkiv. Kharkiv er en millionby og tidligere hovedstad i Ukraina. Den ligger nær den russiske grensen i øst. Sergei er i sommer blitt utnevnt til direktør for et program om unge fredskapere i SPIA (Soldiers of Peace International Association). SPIA har hovedkontor i Lyon i Frankrike og er en interesse organisasjon for veteraner over landegrenser, i og utenfor Europa som også NVIO er medlem av. I Kharkiv har Sergei og hans veteran team (politi/militær), med støtte fra Veteraninspektøren, myndighetene og barne/ungdomsskolene, bygget opp et undervisningsprogram for elever i alderen 10-16 år. Programmet heter “Schools of Peace Network”, hvor man kan være aktiv medlem også på universitet inntil en alder av max 35. Hensikten er å motivere for kunnskap og respekt om menneskerettigheter, og lære ungdommen hvilke individuelle lederegenskaper, ansvar og idealer som ligger under i bygging av demokratier, om nødvendig støttet opp av mandat i FN.

Hittil er over 100 skoler blitt med i programmet, og frivillighet blant rektorer og lærere spiller naturligvis en stor rolle, når tematikken skal integreres i den normale undervisningen. Jeg var tilstede på en skoleavslutning der i sommer, og ble intervjuet av ungdom som var del av programmet. De var mest nysjerrig på hvordan norsk ungdom «har det og gjør det». Det var spennende å erfare at dette initiativet til Veteraner har så stor effekt i skolen, gir kredibilitet på CV’en, uten at det oppleves som en slags militarisering i undervisningen. I Kharkiv er situasjonen den at mange russisk og ukrainskspråklige familier lever sammen, eller som naboer, og har familie over grensen. Men de har klart å holde fred og ikke la seg provosere av propaganda fra ytterliggående miljøer på Russisk eller Ukrainsk side. Men konflikten foregår bare noen mil sør for Kharkiv, og mange unge soldater med opphav i Kharkiv, har mistet livet eller kommer skadd tilbake.

Hva forbinder eventuelt Kharkivs ungdomsprogram med norske tilsvarende undervisning? Nærmere 20 000 norske ungdommer i 10 klasse, drar hvert år på skoletur til Tyskland og Polen for å lære om krigens ødeleggelser og folkemord, får så å tematisere disse opplevelsene opp i mot FNs menneskerettigheter. Ved å reise sammen i klassen, ved å minnes dem som har lidd og ved å se fremover, kan hver enkelt ungdom for seg, og videre i samfunnet, tenke på hvordan vi skaper og vedlikeholder et samfunn uten undertrykkelse og organisert ondskap. En slik tur tar fra 4 til 8 dager avhengig av fly eller buss. Det viser seg at turene har en effekt som vaksine mot radikalisering, anti-semittisme og mobbing. Og selv om programmet har en helt annen dynamikk og kortere intensitet enn programmet i Kharkiv, er målsettingen mye det samme, at kunnskap om menneskerettigheter skaper grobunn for toleranse og selvrefleksjon i et demokrati. I Kharkiv har man også dannet «Young peacemakers Club» hvor ungdom som har bestått kriteteriene, symbolsk får tildelt en blå FN beret, og bærer denne med stolthet på utvalgte arrangment. Ungdommen deltar på frivillig basis i veldedighetsarbeid, ved sportsarrangment, minnemarkeringer for veteraner osv. Mange veteraner i kraft av å være tidsvitne, er også invitert til å fortelle om sine historier i klubben eller på skolen. Men Veteraner føler også noe viktig med denne kontakten til skolene, at de blir hørt, respektert og trodd av kommende generasjoner. Dette er et godt brobyggende arbeid mellom det militære og den sivile befolkningen.

I det norske skoletur programmet, som først og fremst Aktive Fredsreiser i Risør er stor på, men også Hvite Busser i Oslo, har reiseledere en vid bakgrunn, men alle har interesser i deler av det humanetiske feltet, krigshistorien og demokrati bygging. Flere har også bakgrunn fra internasjonale operasjoner, og er selv veteran. Som veteran og aktiv i en interesse organisasjon, blir man lettere brobygger på tvers av landegrenser. Jeg har tro på at en utveksling mellom Ukrainsk og Norsk ungdom i alder 14-16 år, i en sivil og ikke politisk ramme, vil kunne ha en spennende og nærmest eksotisk effekt. Det er tilrettelagt for det her i Norge, spesielt på sør-østlandet. Men Kharkiv har også mye å tilby som vertskaps by for nordmenn.

Ulikheter og likheter i kultur og i skolevesen, er interessante faktorer, og ungdommen er mer fri fra fordommer og fremmedgjøringen voksne drar med seg fra gammel Sovjet stemning og kald krigs tider. At man kan kommunisere er selvsagt en betingelse, og i Ukraina lærer elever nå engelsk allerede fra første klasse. En slik utveksling, hvis i Norge, ser jeg for meg at også det norske lokal veteran miljøet i NVIO, kan bli part i besøket, enten som medarrangør med tidsvitner, eller som guide og forteller på krigshistorisk grunn/museer. Felles skjebner fra 2vk er interessante temaer som binder land i Europa fremdeles i dag.

Fra oktober i år, starter SAS de første direkte flyginger mellom Oslo og Kiev, 3 dager i uken. Dette vil åpne opp for mer turisme og interesse for Ukraina generelt. Et besøk på Pizza Veterano i Kiev, bør da høre med i programmet ditt hvis du er veteran og turist der.

Erik Dokken