Våre kamerater! Forsvarets minnedag 2023

På søndag (5. november) er det Forsvarets minnedag - igjen.

Personlig synes jeg vi er nokså flinke til å minnes i Forsvaret. Vi gjør mye for å minnes. Minnedag. Frigjørings- og veterandag. Kranser på 17. mai. Og minnesmerker. De er kanskje det mest konkrete uttrykket for minnekulturen. Jeg liker det relativt nye minnesmerket på Akershus festning for nordmenn som har falt i internasjonale operasjoner svært godt. Det er enkelt i sin utforming, men sterkt i sitt budskap. At det i tillegg er plass til flere soldater der på de enkle plakettene som lister opp tapene nasjonen har tatt ute i verden, er også verdt å merke seg. For å være soldat er potensielt veldig farlig, spesielt om en deltar i krig og krigslignende handlinger.

En av de fineste minnetradisjonene jeg kjenner til i Forsvaret er skålen «våre kamerater». Det er et ritual som lenge var en fast del av Luftforsvarets messemiddager, men som – etter det jeg observerer – også har spredd seg til andre forsvarsgrener og miljøer i Forsvaret. Den spredningen av tradisjonen skal vi i Luftforsvaret bare være glad for og stolt over, dess flere som benytter slike anledninger til å minnes sine kamerater, dess bedre.

Skålen komme alltid rett etter Kongens skål, gjennomføres stående, og i Luftforsvaret er det tradisjon for at det er yngste flyger (etter vingdato) som utbringer skålen på vegne av alle som er tilstede. Etter at alle har reist seg, flygeren har sagt «Vi minnes våre kamerater», reiser forsamlingen sine glass, samtidig som alle sier våre kamerater og skåler.

Samtidig håper jeg det ikke er fremmed for de tilstedeværende nettopp å gjøre det som skålen tilsier. Kjenner du noen som har falt i tjeneste, ja så er skålen spesielt for dem. Selv tenker jeg alltid på Truls Audun Ørpen, en god kompis og glad venn, som døde på Kebnekaise 15. mars 2012, sammen med 4 andre norske soldater.

Hensikten med skålen er med andre ord å minnes og ikke minst hedre de soldatene som har gitt det største offer for Norge; sitt liv.

Generalløytnant Wilhelm Mohr (1917-2016), selv jagerflyger under 2. verdenskrig og innehaver av Krigskorset med sverd og en rekke andre utmerkelser, pleide å fortelle historien om hvordan denne tradisjonen kom til Norge. Mohr var spesielt opptatt av hvilke tradisjoner som fulgte med skålen, og de er det verdt å minnes nettopp på Forsvarets minnedag.

Fritt etter Mohr er historien som følger: Skålen kom til Norge og Hærens flyvåpen via Georg Jakob Falck Bull (1892–1977). Under første verdenskrig var Bull løytnant i Hærens flyvåpen, og han fikk en periode som utvekslingsflyger hos det franske kavaleri. På denne tiden, og på grunn av at rekognosering og observasjon var ansett som luftmaktens hoved¬oppgave, var den franske hærens flystyrker organisert som en del av kavaleriet.

Imidlertid led det franske kavaleriet store tap under krigen. Og en av måtene de markerte sine falne på, var å skåle for dem i selskapelig lag. Bull satte pris på denne tradisjonen, og tok den med seg hjem til Norge. Her ble den trolig innført i Hærens flyvåpen allerede under eller rett etter første verdenskrig, før altså de første norske soldater fra henholdsvis Hærens og Marinens flyvåpen falt i operasjoner.

Wilhelm Mohr hadde hørt Bull selv snakke om tradisjonen, enten på Værnes på slutten av 1930-tallet, da Bull var sjef for Trøndelag flyavdeling som Mohr var stasjonert ved, eller kanskje under 2. verdenskrig i London, da de trolig tidvis også møttes.

Mohr var svært opptatt av at skålen ikke skulle bli noen tungsindig greie. Det skulle ikke sees ned, men opp, med blikket rettet fremover. Ikke skulle den etterfølges av stillhet heller. Snarere var skålen mer noe sånt som at «ja, der gikk nå han bort, fin fyr det der, men livet går videre, snart skal vi ut og slåss igjen – tapperhet skal vises for å hedre den falnes minne».

Om en var del av det franske kavaleriet under første verdenskrig, med de enorme tapstallene som preget den krigen, kan en kanskje forstå denne holdnin¬gen.

Samtidig så ligger det noe med det å være soldat her også. For om det blir krig eller skarpe operasjoner, så er det en del av «kontrakten» den enkelte av oss har med Kongen og Fedrelandet, at noen av oss trolig kommer til å dø. Derfor passer det ikke med ett minutts stillhet når soldater skal minnes. Nei, da skal en heller tenke på motet, på kampviljen, på offerviljen og på stolthet over de soldatene vi minnes. Hvem de var og hva de stod for. Hvilket offer de ga. Det er selvsagt lov å være trist, gode soldater er nok det innimellom også. Men ikke når vi skal holde tradisjonen med skålen «Våre kamerater» i hevd – da skal vi lytte til Mohr – en ekte soldat.

Ha en god og stolt minnedag.