10 år siden norske F-16 fløy over Libya.

10 år siden norske F-16 fløy over Libya.

Publisert av Siri Jørgensen den 19.03.21. Oppdatert 20.03.21.

Av Kjell H. Solbakk, hovedlærer, Luftkrigsskolen

 

Foto: Et norsk F-16-fly klar til take-off fra Souda Air Base på Kreta under Operation Unified Protector /Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

 

Ved juletider i 2010 startet «den arabiske våren» i Tunisia, med store opptøyer og demonstrasjoner med krav om sosial og politisk rettferdighet. Styresmaktene ble hurtig satt under et sterkt press, og i midten av januar 2011 gikk presidenten av, og med det var regimeskiftet et faktum i Tunisia. 


Lignende demonstrasjoner spredde seg raskt til andre arabiske land, blant annet Egypt og Libya. I Libya startet for alvor motstanden mot Muammar al-Gaddafi og hans regime i februar 2011, og det oppsto regulære kamper flere steder i landet. Norske myndigheter var tidlig ute med å fordømme voldsbruken mot sivilbefolkningen i Libya. Det samme var FN. Den 26. februar 2011 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 1970. Målsettingen var å få slutt på voldsbruken i Libya, uten bruk av militær makt fra FNs side. Det ble derfor innført våpenembargo, reiseforbud og frysing av Gaddafis kontoer i utlandet.


Regimet i Libya ga ikke etter for kravene i resolusjon 1970. Derimot ble det gjennomført en motoffensiv mot opprørerne, og i media truet Gaddafi motstanderne med harde represalier og nedslakting hvis de ikke ga opp motstanden. I tillegg kom det rapporter som tilsa en forverring av situasjonen for sivilbefolkningen i Libya. I ettertid har det likevel blitt stilt spørsmål ved om Gaddafi-regimet virkelig gjennomførte en massakre og et folkemord på sivilbefolkningen vinteren 2011.

Torsdag 17. mars 2011 vedtok Sikkerhetsrådet noe overraskende resolusjon 1973. For første gang i historien ble det godkjent en resolusjon som innebar internasjonal inngripen i en nasjons indre anliggende for å beskytte sivilbefolkningen. I den forbindelse ble det autorisert bruk av «alle nødvendige midler», unntatt innsetting av bakkestyrker på libysk jord. Vedtaket inkluderte også opprettelsen av en flyforbudssone over Libya. Ti nasjoner stemte for resolusjonen i rådet, mens fem nasjoner avstod fra å stemme. De som avstod var Brasil, Kina, Tyskland, India og Russland.


Lørdag 19. mars deltok statsminister Jens Stoltenberg på toppmøtet om Libya i Paris, hvor han proklamerte at Norge var villig til å støtte FN-resolusjonen med militære midler i form av seks kampfly. Dette betød i praksis at beslutningen om hva Norge skulle bidra med i operasjonen, var fattet. På ettermiddagen mottok Luftforsvaret og oppsettende avdeling ved Bodø hovedflystasjon iverksettelsesordren om klargjøring og deployering fra Forsvarsstaben. Samme ettermiddag og kveld startet luftoperasjonene mot Libya anført av USA, Storbritannia, Frankrike og Canada. Alle fire land ga operasjonen sitt eget kodenavn. USA ga den navnet Operation Odyssey Dawn (OOD). Denne operasjonen ble avsluttet 31. mars 2011, da NATO overtok.


Det er flere særtrekk ved Libya-operasjonen, ikke bare ved FNs resolusjon 1973 som i seg selv var nøkkelen til at regjeringen og Stortinget sa seg villig til å delta, men også med hensyn til hurtigheten i beslutningsgangen og styrkeoppbygningen frem til starten på luftangrepene. I tillegg ble det tidlig klart at USA ikke ønsket å sitte med hovedansvaret for håndhevelse av resolusjonen, og amerikanske myndigheter uttalte at de ville «significantly ramp down» sine forpliktelser i Libya-operasjonen. Videre utelukket resolusjon 1973 bruk av bakkestyrker. Med andre ord skulle sivilbefolkningen i Libya beskyttes ved bruk av luftmakt, noe som rent doktrinært og taktisk er en utfordring. Slike oppdrag er tradisjonelt blitt utført nettopp av styrker på bakken.

Også nasjonalt var Libya-operasjonen spesiell på flere måter. Saksbehandlingen var uvanlig hurtig, likeså deployeringen av F-16 til Kreta i Middelhavet:


Mandag 21. mars 2011 deployerte seks norske F-16 fra Bodø hovedflystasjon til Souda Air Base på Kreta for å delta i Libya-operasjonen. Det er verdt å merke seg at da flyene tok av fra Bodø, så var det fortsatt ikke klarlagt hvilken flyplass de skulle lande på og operere fra. De påfølgende dagene gjennomførte det norske kampflybidraget på Kreta forberedelser og klargjøring av styrken etter mottoet «deployere først, gjøre seg klar etterpå».


Onsdag 23. mars kom den formelle fullmakten i form av en kongelig resolusjon, vedtatt i ekstraordinært statsråd, for å kunne delta med militære styrker i operasjoner til gjennomføring av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1973. Dette for en periode på inntil tre måneder. På grunnlag av dette vedtaket ble de norske kampflyene samme dag kommandooverført til USA-ledede Operation Odyssey Dawn (OOD), en koalisjon bestående av totalt 12 land.


Torsdag 24. mars gjennomførte norske F-16 det første skarpe oppdraget over Libya.

 
«Fra beslutning ble tatt til de norske flyene tok aktivt del i operasjoner over Libya gikk det 100 timer. Det har aldri skjedd før at vi har vært ute så raskt». Eiendommelig er det også at Norge sendte sitt mest potente maktmiddel, i en luft-til-bakke-rolle, uten å spesifisere noen nasjonale forbehold, såkalte «caveats», ved kommandooverføring. I det lå det en mulighet til å ta ut hele potensialet i våpenplattformen F-16, og det ble gjort i et omfang vi aldri har sett tidligere. I perioden mai 1945 til mars 2011 leverte norske kampfly totalt sju bomber i forbindelse med internasjonale operasjoner, alle i Afghanistan. De norske F-16 flyene som deltok i operasjonen over Libya i 2011 gjennomførte de mest offensive og ødeleggende oppdrag utført av norske styrker siden andre verdenskrig. I Libya-operasjonen ble det i løpet av fire måneder sluppet i alt 588 presisjonsbomber fra de norske kampflyene.


Den kongelige resolusjonen av 23. mars 2011 ga Forsvarsdepartementet fullmakt til å overføre kommandoen over de norske kampflyene til NATO, og dette ble gjennomført onsdag 30. mars. Om morgenen dagen etter, den 31. mars 2011, tok NATO formelt over hele Libya-operasjonen under navnet Operation Unified Protector (OUP). Totalt 18 stater deltok med militære bidrag i denne koalisjonen, inkludert tre arabiske land samt Sverige. Den 10. juni besluttet regjeringen å videreføre det norske kampflybidraget fram til 1. august 2011, hvorpå bidraget skulle avsluttes. Samtidig reduserte Norge bidraget fra seks til fire F-16, med effekt fra og med 24. juni, og flyene gjennomførte sitt siste oppdrag over Libya den 30. juli 2011, med retur til Norge dagen etter (31. juli 2011). 

 

I forbindelse med Libya-operasjonen fløy de norske kampflyene totalt 615 tokt (sorties) fordelt på 286 oppdrag hvor 588 presisjonsbomber ble tatt i bruk mot bakkemål. NATO avsluttet formelt OUP etter sju måneder, den 31. oktober 2011.


I etterkant av Libya-operasjonen er det flere forhold ved Norges kampflybidrag som har skapt debatt. Spesielt valget om å bruke den «skarpeste enden» av militærmakten for å beskytte sivilbefolkningen i Libya, og hvorvidt man brøt FN-mandatet ved å bidra til regimeendring i landet. Den norske deltakelsen ble derfor evaluert i 2018. Rapporten fra Libya-utvalget utdyper beslutningsprosessen, beslutningsgrunnlaget, de konstitusjonelle rammene og det folkerettslige fundamentet for norsk militær innsats mot Libya i 2011. Norsk medvirkning til planleggingen og gjennomføringen av luftoperasjonene ble også behandlet av utvalget, i tillegg til den politiske og sivile innsatsen (Libya-utvalget, 2018).



Vil du lese teksten med referanser og spennede kilder med linker, kan du laste den ned under bildet nederst. 


Du kan også lese mer i boka til Kjell Solbakk (med Fredriksen og Steiro):
"
Klar til strid. Organisasjonsmessige perspektiver på Luftforsvarets kampflybidrag i Libya i 2011" som du finner ved å klikke her.

 

Foto: Et norsk F-16-fly tanker drivstoff fra en KC-10 over Middelhavet, nord for Tripoli / Morten Hanche, Forsvaret.

 


202103_KjellSolbakk_Libya.docx