.jpg?width=1024&autorotate=true)
Natt til torsdag 8. november 2019 seiler KNM Helge Ingstad inn i Hjeltefjorden nord for Stureterminalen i Øygarden. Fregatten har deltatt i øvelsen «Trident Juncture» som del av en av Natos stående maritime styrker, SNMG1. Omtrent klokken fire om natten kolliderer KNM Helge Ingstad med tankskipet Sola TS, som akkurat har forlatt Stureterminalen. KNM Helge Ingstad får en stor skade og vanninntrenging, men fortsetter inn mot land og grunnstøter cirka ti minutter etter kollisjonen. Litt senere blir de 137 besetningsmedlemmene evakuert til land. Nå skal effektene ulykken hadde på besetningens mentale helse forskes på i et doktorgradsprosjekt.
- Sjøforsvarets hovedfokus i tiden etter ulykken med KNM Helge Ingstad har vært å lære av hendelsen. Ivaretakelse av personell har vært en viktig del av etterarbeidet etter ulykken, og er derfor også noe man er opptatt av å lære av. Oppfølgingsarbeidet genererte en del data som kan forskes på. Vi ønsker å utvikle ny kunnskap og lære av det som har skjedd. Vi er opptatt av å gi personellet så god oppfølging og ivaretakelse som mulig når slike hendelser inntreffer, og for å kunne gjøre det er vi nødt til å søke ny kunnskap og lære, sier Sverre Sanden. Han er psykolog i Saniteten i Sjøforsvaret, og skal gjennomføre prosjektet som et doktorgradsprosjekt ved Universitetet i Bergen (UiB).
Det mest spesielle med prosjektet er at det eksisterer data som ble samlet inn før ulykken inntraff. For i mai 2018, før deployering til Natostyrken, gjennomgikk besetningen en rutinemessig psykologisk kartlegging. Det er standard prosedyre for norske marinefartøy som skal delta i internasjonale operasjoner eller i stående maritime Natostyrker.
- Baseline-nivå sier oss noe om hvordan folk hadde det i utgangspunktet. Dette er interessant å vite noe om når man ønsker å forske på hvordan folk har det i etterkant av en kritisk hendelse og hvordan psykisk helse utvikler seg. Vi vet at det å allerede ha psykiske plager er en sårbarhetsfaktor for post-traumatiske plager. Vanligvis har man ikke målinger av hvordan folk hadde det før en kritisk hendelse skjedde, og man kan derfor ikke vite om de som viser symptomer i ettertid allerede hadde en del symptomer fra før: kanskje hadde en person allerede angstplager, og så skjedde det en kritisk hendelse, og det vi måler etter hendelsen kan være en blanding av angstplagene som allerede var der og post-traumatiske plager. Men vi vet ikke hva som er hva. Da kan vi få et feilaktig inntrykk av hvilke plager som har oppstått etter hendelsen. Det er også en rekke andre mulige sammenhenger som vi vil kunne undersøke, sier Sanden.
Sanden håper prosjektet kan bidra til å finne ut om det er noen faktorer som forutsi hvem som er sårbare for å utvikle plager i etterkant av en kritisk hendelse, og om det er faktorer som predikerer hvem som har større sannsynlighet for en god, positiv utvikling.
- Dersom vi klarer å identifisere grupper som er sårbare, vil vi ved fremtidige hendelser kunne ha ekstra fokus i oppfølgingsarbeid på involverte som utviser de samme egenskapene, og forhåpentligvis forebygge en negativ utvikling. En måte å forebygge på vil kanskje kunne være å fremme de faktorene som vi ser bidrar i beskyttende retning, sier han.
Prosjektet skal altså undersøke om det er noen faktorer som ser ut til å beskytte personell mot post-traumatiske symptomer, og om det er noen faktorer som gjør personell mer sårbare for post-traumatiske symptomer.
Denne artikkelen ble først publisert i Veteran. Hele bladet finner du her.
- Hva dette eventuelt kan være er jo veldig vanskelig å si før man har gjennomført forskningen, men man kan jo for eksempel tenke seg at det å ha et godt nettverk og god sosial støtte kan være viktig i tiden etter en kritisk hendelse, og derfor at personer som mangler godt sosialt nettverk og god sosial støtte vil være mer sårbare. Noen beskyttende eller sårbarhetsfaktorer kan kanskje være viktige på lang sikt, mens andre kan være viktige på kort sikt. For eksempel kan det hende at en person hadde sterke akutte reaksjoner på hendelsen rett etter at det skjedde (høy skåre på akutte symptomer), men at et godt nettverk og god sosial støtte fungerte beskyttende i tiden videre, og at personen derfor ikke skårer spesielt høyt etter f.eks. 6 mnd. eller 12 mnd. Man kan da tenke seg at sosial støtte er en beskyttende faktor for utvikling «over tid», men ikke for hvorvidt man opplever reaksjoner under eller rett etter en kritisk hendelse. Dette er bare ett eksempel på en rekke mulige sammenhenger, utdyper Sanden.
Kanskje kan man med forskning komme dit at man unngår at personell utvikler PTSD.
- Hvorvidt det vil være mulig å unngå at personell utvikler PTSD er egentlig umulig å svare på, fordi vi ikke vet hva vi ikke vet. Det er veldig mange faktorer som spiller sammen og påvirker hvordan enkeltpersoners psykiske helse utvikler seg, og det er mye vi ikke vet nok om eller forstår i dag. Og selv om vi finner ut av noen sammenhenger, så er det jo ikke sikkert at det er sammenhenger som vi er i stand til å påvirke. Kanskje det vil være mulig å redusere risikoen for at personell utvikler PTSD, eller kanskje vi kan gi oppfølging som fører til at færre utvikler PTSD. Samtidig foregår det utrolig mye spennende forskning på hjernen og bioteknologi, og hvem vet hva som vil være mulig en gang i fremtiden, sier han.
- Dette er et stort og komplisert fagfelt, og det er veldig mange ting man ikke vet nok om. Vårt prosjekt er et forsøk på å bidra med noen svar, men når prosjektet er ferdig vil det fremdeles være mye vi ikke vet. Forskning tar tid, sier Sanden.
Rådgiver i NVIO, Borgny Tjelle, mener det er forsket for lite på dette feltet. – Det er så viktig å få mer kunnskap om reaksjoner etter hendelser. Dette er kunnskap som er viktig å ha i samfunnet, ikke bare i Forsvaret, sier hun.
Ny forskning viser for eksempel at en av tre Utøya-overlevende fortsatt har posttraumatiske stressymptomer ti år etter hendelsen. I rapporten som er utarbeidet av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), kommer det blant annet også frem at en av tre mener de ikke har tilgang på nødvendig helsehjelp og at hjelpen ble bygget ned for tidlig.
- Dess mer vi vet, dess bedre kan vi håndtere ettervirkninger. Målet med forskningen må være at færrest mulig må leve med post-traumatisk stress, sier Tjelle.
