Utlandsoperasjoner kan være en belastning for parforhold og familieliv både økonomisk og mentalt. Den første Veteranmeldingen på 10 år foreslår blant annet kompensasjonsordninger for familier og tiltak med fokus på psykisk helse.
«Familiene til soldater i internasjonale operasjoner har en tøff hverdag. Nå gjør vi det enklere for den som er hjemme å fortsette sin karriere». Det sa forsvarsminister Frank Bakke-Jensen da regjeringens veteranmelding ble lagt ut i vår. I veteranmeldingen varsler forsvarsministeren tiltak for å bedre hjemmesituasjonen for barnefamilier med økt satsing på helse og mer forskning.
Blant annet foreslår Veteranmeldingen kompensasjonsordninger for ulønnet foreldrepermisjon og lønnskompensasjon for hjemmedager med syke barn til hjemmeværende forelder dersom den som er ute i internasjonale operasjoner ikke får tatt ut kvoten sin på grunn av tjenesten.
Andre tiltak i meldingen er tilbud om parsamtaler i forkant av utreise, opplæring av helsepersonell om veteraner, arbeid mot stigmatisering av psykisk helse og mer forskning om hvordan familiene og barna til veteranene opplever utenlandstjenesten.
Men forslaget om kompensasjonsordning har også fått kritikk. Blant annet fra Danel Hammer, rådgiver i Reform ressurssenter for menn, som skrev om Veteranmeldingen i en kronikk i Dagsavisen:
"Der foreslås det å kjøpe soldater ut av permisjonen sin, gjennom å «gi økonomisk kompensasjon til den hjemmeværende». Siden soldater på utenlandsoppdrag er 90 % menn, vil dette selvsagt bety at det er kvinner som må gå hjemme, uten rett til feriepenger, uten sykepengerettigheter, og med store konsekvenser for kvinnens arbeidsgiver. Her mener vi det må være muligheter for å tenke alternativer. Hvordan gjør de det i andre næringer der den ene forelderen er mye borte"
Vil ikke innta offerrolle
Anne Marte Leirvik er en av dem som kompensasjonstiltakene er rettet mot. Leirvik møtte ektefellen sin da de begge var i Telemarksbataljonen. I dag er hun veteran:
- Jeg valgte å ta en utdanning både fordi jeg ikke så det mulig å kombinere familieliv med to i Forsvaret, men også fordi jeg ikke hadde en ledelsesutdanning i Forsvaret og tenkte at jeg aldri kom til å bli god nok til å kunne bli værende. Jeg trengte å oppleve utfordringer og mestring på andre arenaer, sier Leirvik. I dag jobber hun som fysioterapaut, mens ektemannen fremdeles jobber i Forsvaret og ofte er ute på utenlandsoppdrag.
-Akkurat nå sitter han fast i Irak. På grunn av Corona-situasjonen har han ikke kunnet kommet hjem.
Det betyr at Leirvik er alene om omsorgen for deres tre år gamle barn. Det er hun imidlertid vant til, og sier at det er noe de har valgt. Det positive er at hun har blitt veldig selvstendig i hverdagen.
-Jeg synes det er fint med alenetid. Man blir vant til å ta mange avgjørelser alene og jeg har blitt mye mer «handy». Det gir selvtillit. Det er viktig å ikke innta en offerrolle, mener hun.
I Coronatiden kunne Leirvik overføre sykedager fra mannen sin til seg selv uten problem, og dette fungerte greit. Men hun påpeker at dette ikke er mulig i en normal situasjon.
-Forsvarsfamilier har ofte ikke familie eller pårørende i nærmeste omkrets. Vi har valgt å bo langt unna familie på grunn av jobb, og dermed blir det dessverre også vanskeligere å kunne få hjelp på kort varsel. Men familien stiller opp så godt de kan, spesielt når jeg må reise på grunn av jobb og dette er godt planlagt på forhånd. Jeg er også heldig og har fast jobb med dagjobbing og en fin arbeidsgiver som tilrettelegger. Men det er jo synd at min arbeidsgiver skal gå ut som tapende part.
Vil den gå langt nok?
Hun mener økonomisk kompensasjon kan være til hjelp for forsvarsfamilier, men tror ikke den vil gå langt nok.
-Hva vil kompensasjonen bli? Mest sannsynlig får jeg ikke i nærheten av det jeg tjener. Vil jeg også tape pensjonspoeng i fremtida dersom kompensasjonen ikke er i samsvarer med lønnen jeg skulle hatt? Skjer dette flere ganger over lang tid, og jeg kanskje må jobbe redusert, vil det kunne gjøre stor forskjell i fremtiden.
Leirvik påpeker også at en slik ordning vil redusere fars mulighet til å være sammen med og bli kjent med barnet sitt.
-Ikke alt kan telles i kroner og øre. Når man jobber i forsvaret, har man til en viss grad valgt nasjonens interesser fremfor familielivet, noe man aksepterer når man trer inn i grønne klær. Men når foreldre er hjemme må det imidlertid være mulig å tilrettelegge, sier hun og legger til at med barn og familie, kan man bli en bedre soldat på mange måter.
-Mange i ledelsen sier også dette. Barn er berikelse for forsvarsfamilien fordi man blir mer reflektert og ser andre verdier, sier Leirvik.
Positivt med fokus på psykisk helse
Tilbud om parsamtaler i regi av Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) i forkant av utreise er også et forslag i Veteranmeldingen.
I tillegg skal Forsvaret sørge for at spesialisthelsetjenesten deltar i alle fagnettverkene som driver opplæring av helsepersonell om veteraner, og arbeide mot stigmatisering av psykisk helse. «Dette er viktig både i Forsvaret og i samfunnet for øvrig. Større åpenhet om psykisk helse og økt fokus på kultur og holdninger i Forsvaret vil kunne bidra til at framtidens veteraner får bedre forutsetninger for å håndtere de utfordringene de blir stilt overfor,» heter det i meldingen.
-Jeg synes tilbud om parsamtaler burde være obligatorisk, kommenterer Leirvik.
-Det å få innen tredjepart som kan sette ting i perspektiv er svært nyttig. Ikke alle i forsvaret er gode på å kommunisere på hjemmefronten. Det er ikke alltid så lett eller mulig å prate om jobben man gjør. I tillegg er det viktig at parten i hjemmet ikke får en offerrolle, men får satt ting litt i perspektiv. Vi som er hjemme, kan ikke kreve at forvaret skal ordne opp for oss. Jeg tror det kan være nyttig å få hjelp til å se dette og hvordan man kan dra frem egne ressurser. Men det er selvsagt også viktig å få råd og veiledning om praktiske løsninger. Alle burde gjøre dette, understreker hun.
I Telemarkbataljonen er det også vanlig å ha «bedre halvdel»-treff, og Leirvik sier det er en god støtte for mange.
-Familiekoordinatoren vi har i Telemark Bataljon gjør en enormt god jobb gjennom å fungere som et bindeledd mellom begge "familiene" ved å informere, tilrettelegge, bistå, koordinere tjenester og være tilstede, omtrent til alle døgnets tider," sier Leirvik.
Telemarkbataljon-veteranen synes også det er svært positivt med fokus på opplæring i spesialhelsetjenesten. Hun påpeker at som veteran kan man oppleve at behovet for psykolog dukker opp i etterkant.
-Da må jeg benytte meg av en psykolog i det sivile liv. Men de har som regel ingen forutsetning til å forstå hva jeg har være gjennom, og det tror jeg det er viktig at de har. Flere har nok opplevd at de ikke har blitt tatt på alvor eller at folk ikke skjønner situasjonen. Dette gjelder både i helsetjenesten og NAV, påpeker Leirvik.
Selv er hun egentlig fornøyd med veldig mye og sier at det tross alt også er mange fordeler med å være en forsvarsfamilie.
- Forsvaret er en bra organisasjon som ønsker det beste for sine ansatte, og jeg opplever at de prøver på å bli bedre til å inkludere pårørende i arbeidet sitt der det er mulig. Mannen min har fri i lengre perioder, og da er han ordentlig tilstede og vi få mye kvalitetstid. Og når han er borte styrer jeg Netflix og tar avgjørelser uten å måtte inngå kompromisser, noe som faktisk er innmari deilig etter 100% jobb og 100% husarbeid, sier hun og ler.
Leirvik tror imidlertid hun er heldig fordi hennes bakgrunn i forsvaret gjør det svært mye enklere å skjønne hvordan hverdagen er for ektemannen, og hun var nok mer klar over hvordan livet ville bli enn mange andre.
Litt urettferdig og egoistisk
Eskild Walnum er sjef i Telemarkbataljonen, del av Brigade Nord, og trebarnsfar med barn i tenåringsalder. Han har selv vært med på en rekke utenlandsoppdrag og har nylig begynt i sjefsstilling og blitt ukependler. Om hverdagen når den ene parten er i utenlandsoperasjon sier han:
-Det som er litt vanskelig er jo at du overlater alt ansvar til en partner. Det er litt urettferdig og kan nok av noen oppleves som egoistisk. Og så er det den usikkerheten familien din opplever. Den som reiser ut har et betydelig ansvar for å forberede og informere de hjemme om oppdraget vedkommende skal ut i. Hvis denne informasjonen ikke gis, kan det ende opp med at de hjemme får kjennskap til partnerens hverdag gjennom media, det er uheldig. Det har blitt enklere å holde familien oppdatert de siste åra, nå er det ofte mulig å «skype» og «chatte» hver dag, sier han.
Walnum påpeker også at forsvarsfamilien gjerne flytter på grunn av tjeneste og at dette betyr begrenset tilgang til familie og omgangsvenner.
-Ektefellen blir alene om forpliktelsen og må håndtere alt selv. Partneren kan være borte i et halvt år i slengen og man får ikke avlastning fra ektefellen. Og dersom du er ukependler, som meg, blir partneren alene om alt med hus og hjem i ukene. Og det er bare det praktiske. Det er jo også en belastning å ha en partner eller en mor eller far i et konfliktområde med den usikkerheten og frykten det kan innebære. De som er ute kan oppleve tøffe situasjoner det blir ofte sagt på forhånd at de hjemme må være restriktive med å servere for mye hverdagsproblemer til den som er ute. Samtidig er det ikke så lett når du sitter der med små unger, full jobb, det har snødd en halv meter og du ikke har fått dratt i butikken, da bør kanskje den som er ute akseptere å være litt «søppelbøtte» for partneren hjemme, uten å nødvendigvis få gjort så mye med utfordringene, understreker han.
Walnum forteller at finnes statistikk og forskning på at samlivsbrudd i forsvarsfamilier ligger på rundt det som er vanlig i det sivile frem til midt i 30 årene og når den forsvarsansatte i tillegg har et par utenlandsoppdrag, og gjerne etter ett eller to utenlandsoppdrag.
-Da blir det en økning. Jeg tror usikkerheten spiller inn, og så er det noe med det at du får jobb et sted som ikke ligger sentralt. Vi er ikke i Oslo, men i Hedemark, Finnmark og Troms. Vi må dra dit det er strategisk viktig. Det påvirker resten av familien. Kanskje har du en livslang arbeidskarriere med pendling. Dette påvirker definitivt partneren. Noen blir veldig selvstendige, og tenker kanskje til slutt at jeg klarer meg jo egentlig helt fint uten deg.
Ikke alt er nytt
Walnum mener det er positivt at Forsvaret gjennom Veteranmeldingen ønsker å gjøre hverdagen lettere for forsvarsfamilier. En del av tiltakene som tas opp har vært gjeldende i flere år allerede, sier han.
-Vi har oppfølging på forhånd, infopakker til familie, gjennomfører undervisning på samlinger, og middager med de hjemmeværende og så er det ting som skjer i etterkant som medaljeparade ved hjemkomst. Ansatte får tilbud om samlivskurs på Modum bad. Vi var med på dette for andre gang i vinter, enda flere bør benytte seg av denne muligheten, forteller han.
Ansatte blir også fulgt opp i stressmestringsteam før og i etterkant av oppdrag.
-Det er en «mellomlanding» på vei fra operasjonsområdet og hjem, der du snakker med psykolog. Det er viktig å bli ferdig med oppdraget, bli ferdig med gnisninger som kan ha oppstått med kameratene og bli klar til hverdagen. Problemstillinger og utfordringer som kommer frem på «mellomlandingen» tas opp igjen på en avslutningssamling 9-12 måneder etter hjemkomst.
Et «sikkerhetsnett»
Når det gjelder kompensasjonsordninger tenker Walnum at intensjonene er gode, men at dette er en Stortingsmelding og ingen stortingsproposisjon, noe som påvirker hvor forpliktende den er og hva som følger med av ressurser.
-Det står ingenting om hvordan det skal gjøres i praksis. Og det er ikke noen ekstra økonomiske midler til dette, så det må forsvaret betale selv. Det betyr omprioriteringer
Han skjønner Danel Hammers kritikk der hun sier at forvaret foreslår å kjøpe fedre ut av foreldrepermisjonen.
-Jeg synes Hammer ser veldig teoretisk på det, mens det i praksis er ca. 200 personer fra Hæren ute nå, pluss noen enkeltpersoner i staber eller observatørstillinger. Det finnes noen tilfeller hvor det er nødvendig for partner å ta ut ekstra permisjon fordi den andre forelderen er i utlandet, da er det snakk om å kompensere partneren slik at vedkommende slipper permisjon uten lønn. Når den andre forelderen er tilbake skal permisjon tas ut, og dette kan gjøres innenfor en periode på tre år. Forsvaret skal ikke gjøre det motsatte av intensjonen med statens foreldrepermisjonsordning, men legger til rette for tilpasninger.
Han kan ikke underbygge dette med statistikk over hvor mange tilfeller det dreier seg om, men tror dette ment mer som et sikkerhetsnett, slik at om det skulle være tilfeller, så blir man ikke skadelidende.
-Det kan være situasjoner der noen drar ut rett etter fødsel i foreldrepermisjon og er ute når kvoten skal tas. Vi prøver å tilpasse oss, og forsøker å unngå dette, men de gangene det ikke er mulig er dette til hjelp for den forelderen som er hjemme og står i fare for å ta ut ulønnet permisjon.
Walnum viser også til at det nå er mulig å ta ut fedre- eller mødrepermisjonen over en tidsperiode på tre år
-Det er vanskelig å se at de ikke skal få tatt den ut. Jeg tolker det som et sikkerhetsnett som det er bra å få på plass. Men forsvaret ønsker at fedre eller mødre skal ta ut permisjonen. Vi skal ta vare på folket vårt og vi skal legge til rette for et familieliv, understreker han.
Trenger tiltak i forsvarskommuner
Han tror en ting som er svært viktig for forsvarsfamilien er hvordan forsvarskommunene innretter seg
–Her bør vi drive kompetanseheving. I min hjemkommune Bardu i Troms forsøker de å legge til rette. Det jobbes med å få på plass kompetansehevingskurs for ansatte i barnehage og skole, i NAV og omsorg- og helsetjenestene. NAV kan få en del saker i slike forsvarskommune, dersom folk får yrkesskade, post traumatisk stresslidelse e.l. NAV har et kompetansesenter for slike saker relatert til forsvaret, og NAV lokalt i forsvarskommuner trenger spesiell kompetanse. Jeg kjenner foreløpig ikke godt nok til hvilke tiltak Åmot kommune gjør, men jeg vil veldig gjerne rose kommuner som har tatt dette seriøst, sier Telemarkbataljon-sjefen.
Veteranmeldingen legger også fram behov for mer forskning blant annet om hvordan familiene til veteranene opplever utenlandstjenesten, ikke minst barna, om psykisk helse og om personellets levekår. Det tror Walnum er svært viktig:
-Tiltakene i Veteranmeldingen er basert på det som har kommet frem gjennom flere års erfaringer, initiativ fra veterantjenestene, og noe forskning (Hilde Lindboe har skrevet en MA om temaet). Men dersom tiltakene hadde vært basert på forskning, kunne man vært enda mer presis på hvor og hvordan de skal settes inn.
Ikke tabu
Når det gjelder arbeid mot stigmatisering av psykiske lidelser sier Walnum at han ikke vet så mye om dette på overordnet nivå annet enn det generelle inntrykket som kommer gjennom media.
-På avdelingsnivå arbeider vi mot stigmatisering. Det er lov til å si fra at man har det tøft. Personer som opplever personlige utfordringer som følge av tjenesten følges opp av psykolog. Om man sliter, vil man med litt hjelp kunne komme sterkere tilbake, og det er ikke noe galt med det. Ingen kan si at krig er enkelt, man vet ikke helt hva man går til og det kan komme senskader, påpeker han.
Selv husker han godt da kom hjem etter (et av sine) første utenlandsoppdrag i Kosovo tidlig 2000-tallet/i 2001.
-Da hadde jeg bare meg selv og tenke på, ikke samboer eller barn. Men jeg har reflektert om dette i ettertid. Jeg savnet kompisene mine da jeg dro hjem. Ingen sivile venner skjønte helt hva jeg hadde holdt på med drev med ute i det sivile. De som jeg var ute med var i samme båt. Da jeg kom tilbake fra Afghanistan for ti år siden var jeg veldig oppgira, hadde en uro i kroppen. Vi hadde fiksa/løst et veldig krevende oppdraget bra, men når jeg tenkte tilbake på det vi gjorde og situasjonene vi hadde vært i, ble jeg veldig oppjaget. Jeg måtte avklimatisere meg. Jeg tror den beste bearbeidingen skjer for de som reiser ut med egen avdeling, og er raskt tilbake i vante omgivelser etter oppdraget. Ofte tror jeg det kan være bra å jobbe i en avdeling i en periode når en kommer hjem der man kan prate om det og få en uformell bearbeiding. Men det går som regel greit etter en periode, understreker han.
Walnum forteller at ektefellen jobber med ivaretagelse i forsvaret og tolket raskt hvordan han hadde det.
-Og er du i en avdeling som du også reiser ut med, er du vant med dette. Det å føle uro etter oppdrag er ikke tabu. Det vil nok variere litt og de yngste og minst erfarne kan kanskje oppleve at det er det/tabu å føle uro etterpå. Kanskje har de ikke turt å prate like mye om det. Og folk reagerer ulikt på lang tid med stress. Bearbeiding er viktig, og jeg tror man veldig ofte kommer styrket ut av det, avslutter Walnum.
Tekst: Siri E. Dybdahl, foto: privat
