FN-erstatningsordningen

FN-erstatningsordningen

Publisert av Siri Jørgensen den 01.12.21.

Foto: Ina Nyås Moe/Forsvaret

 

Tom Schrøder skrev i desember 2020 en stikkordsliste om FNs erstatningsordning, som ble lagt ut på NVIOs hjemmesider.

Den finner du her.

 

Schrøders notat var inndelt i fire; 

Bakgrunn om refusjonsordningen for nasjonene fra 1956 til 1997

Den nye erstatningsordningen fra 1997

Norges oppfølging

Senere utvikling


Notatet er flittig delt og sitert. Schrøder har imidlertid gjort oss oppmerksom på at det kan synes som om hans tekst har blitt misforstått og feilsitert, både når det gjelder når den nye erstatningsordningen ble etablert og erstatningsbeløpene som FN utbetalte i perioden 1956 – 1997. 


Presiseringer

Refusjonsordning 1956-1997

Før 1. juli 1997 det var det ingen erstatningsordning fra FN rettet mot enkeltpersoner fra troppebidrag/avdelinger (som FN kaller «contingent personnel»). 

FN refunderte fra 1956 til og med 30. juni 1997 erstatninger som statene hadde utbetalt til sine veteraner, basert på nasjonal lovgivning, for skader de ble påført i tjenesten. MILOBS og andre «enkeltutsendte» ("individually deployed uniformed experts") var under andre regler.


Bakgrunnen for etablering av refusjonsordningen for nasjonene (1956-1997) beskrives i Generalsekretærens rapport A/49/906 fra 2. juni 1995 pkt 2 slik: 


                                             «II.  BACKGROUND

2.   Although the earliest Staff Rules (1948) provided for compensation to civilian staff injured or killed in the course of performing their duties for the Organization, it was not until 1956 in connection with the financing of the United Nations Emergency Force (UNEF) that a position was formally stated regarding the death, injury or illness of troops attributable to their service with the United Nations.   It was clearly assumed that such personnel or their dependants should qualify for pension benefits or compensation under their own national service schemes.  Also, implicitly understood was the premise that the United Nations was liable for the reimbursement to Governments of the amount of such compensation.  The Organization took steps in 1956 to cover this liability by recourse to commercial insurance, subject to a maximum of $25,000 per case. Although the insurance was soon dropped and the liability assumed directly by the Organization, the principle of reimbursing Governments for amounts awarded by national practices has remained unchanged.”.


Praktisk gjennomføring av refusjonsordningen beskrives i FNs Generalsekretærs rapport A/48/945, pkt O, side 19-20 (som du finner her) der det bl a står: 

      

« O.  Death and disability benefits

                                  1.  Contingent personnel

67.  The present system of compensation for death, injury and disability suffered by military contingent personnel stems from the status of those contingents.  The members of national military contingents are made available by Governments to the United Nations at the request of the Organization; although they serve under the operational control of the United Nations, they remain in their national service while on assignment with a peace-keeping operation.  It follows that it is their Government that pays their salaries and remains responsible for their social benefits, subject to reimbursement by the United Nations of the standard rate for pay and allowances for troops.

68.  Claims arising from death, injury or illness incurred by individual members of national contingents while performing official duties with a peace-keeping force are settled, in the first instance, by the respective national authorities of the State concerned on the basis of its national legislation.  The United Nations then reimburses the troop-contributing State for compensation paid, provided that the State’s claim for reimbursement has been duly certified by its auditor-general (or official of similar rank) as based on payment properly made pursuant to specific provisions of national legislation applicable to service in the armed forces of that State.

69.  Troop-contributing Governments are reimbursed following the above procedures, unless it is clear from the facts of the case that the individual was injured while on leave and outside the mission area or under circumstances totally outside the performance of official duties.”.


Det er denne refusjonsordningen for nasjonene som ble fastsatt i 1956, som var bakgrunnen for at Schrøder skrev at «FN har betalt erstatninger for dødsfall/uførhet i nesten hele sin historie». 


Refusjonsbeløpene Schrøder refererte til under «Bakgrunn» i stikkordslisten var maksimumsbeløp og gjennomsnittsbeløp som nasjonene hadde betalt til sine egne, som de fikk refundert fra FN, og IKKE satser for erstatning ved dødsfall/uførhet.


Ny erstatningsordning fra 1997

Generalforsamlingen i FN vedtok 16. juli 1997, ved resolusjon A/RES/51/218E, en ny erstatningsordning for troppebidrag som avløste refusjonsordningen fra 1956. 

Teksten i resolusjonen sier blant annet i del II, paragraf 1 og 2:


“1. Decides to adopt a system of self-insurance and to establish uniform and standardized rates for the payment of awards in cases of death or disability sustained by troops in the service of the United Nations peacekeeping operations, as follows:


(a) A one-time lump-sum award of 50,000 United States dollars for service-incurred death;

(b) A one-time lump-sum award for service-incurred disability, calculated as a percentage of the award for death according to the degree of loss of function, based on the schedule contained in annex I to the report of the Secretary-General;


2. Also decides that the uniform and standardized rates shall apply to cases of death and disability sustained by troops after 30 June 1997;”.


Formålet var lik erstatning for alt personell (troppebidrag) fra og med 1. juli 1997, uansett om de kom fra stater med nasjonale erstatningsordninger eller ikke. 

Samtidig som man iverksatte den nye ordningen, ble den gamle refusjonsordningen faset ut over et par år, der statene fikk anledning til å fremme refusjonskrav etter hendelser inntruffet før 1.juli 1997. 


I 2017 kom første tegn på at FN-sekretariatet innså at det kan ta lang tid å få diagnostisert PTSD, og at de vil behandle krav om erstatning for slike skader, selv om de oppsto før 1. juli 1997. FN-sekretariatet har utarbeidet egne regler for behandling av søknader om erstatning for PTSD-relaterte skader, og har bedt Generalforsamlingen om ressurser for oppfølging.


Schrøder sier at på det tidspunktet FNs nye erstatningsordning ble etablert i 1997, var FN-erstatningen (USD 50.000) bedre enn norsk erstatning på 2G (kr 85.000 i 1997) til etterlatte etter omkomne uten forsørgerbyrde.


FNs generalforsamling har, etter det Schrøder kjenner til, ikke vedtatt noen endringer som tilsier erstatning til enkeltindivider for dødsfall/skader oppstått før 1. juli 1997, med unntak av PTSD-relaterte skader. Svar på dette vil man antakelig ikke få før FN-sekretariatet har behandlet fremsendte saker.


Om FNs saksbehandling


FN-sekretariatet har gitt Generalforsamlingen en tidsfrist på 90 dager for å behandle erstatningskrav, men har overskredet denne fristen over mange år. De forklarer at manglende dokumentasjon fra medlemslandene og fra de fredsbevarende operasjonene oftest er årsaken til forsinkelser. Det er ekstra krevende å gå tilbake til dokumentasjon fra nedlagte operasjoner, eksempelvis på Balkan. 

Ved utløpet av 2018 hadde FN-sekretariatet 290 PTSD-relaterte saker under behandling, og dette tallet økte til 347 pr 31/12-2020.


En annen grunn til forsinkelsene er at FN-sekretariatet mangler penger til å betale erstatninger.

Hver og en av FNs fredsbevarende operasjoner har sitt eget budsjett, som fornyes årlig (evt oftere ved mandatendringer). Når operasjoner nedlegges, avsluttes også budsjettene etter en gitt tid. Når FN-sekretariatet ikke har noe godkjent budsjett, har de heller ingen penger.

Budsjettene vedtas ved konsensus, og medlemslandene diskuterer ofte budsjettene på svært detaljert nivå. USA betaler ca 28% av hver operasjon, Kina ca 15%, Japan ca 9%. Norge betaler 0,75%, Danmark betaler 0,55%. 

Selv om erstatningskravene er reelle og blir godkjent av FN-sekretariatet, må det være konsensus blant alle medlemsnasjonene om å gjenåpne budsjettet, eksempelvis for UNPROFOR, der en god del av PTSD-erstatningskravene har sine utspring. 

Avklaringer kan komme under budsjettforhandlingene i Generalforsamlingen i løpet av våren 2022.


Forsvarsdepartementets saksbehandling og fremsending


Forsvarsdepartementet (FD) beskriver på sine hjemmesider at FN-erstatning samordnes med norske erstatninger, se her.

 

NVIO kjenner ikke hjemmelsgrunnlaget for slik samordning.


FD har vært i kontakt med FN-sekretariatet om erstatningskrav for dødsfall/skader oppstått FØR 1. juli 1997, og melder at FN-sekretariatet har sagt at de kan sende alle krav, uansett skadedato, for saksbehandling. NVIO har derfor, helt siden ordningen «kom på bordet», sagt at alle som mener å ha et krav bør fremme disse til FD. 



I vedlegg under finner du en kronologisk oversikt over FNs refusjons- og erstatningsordninger:

 

 


Kronologisk oversikt PDF FN-erstatning rev des 21.pdf