Min reise som observatør til Midtøsten – 1
Nå er jeg nesten 3 måneder ut i jobben som observatør for «United Nations Truce Supervision Organization» (UNTSO) og det tar tid å komme inn i ny jobb, så jeg har full forståelse for hvorfor Forente Nasjoner (FN) insisterer på at personellet skal ha en deployering på 12 måneder eller mer. Nå har jeg akkurat avsluttet min «Senior Observer Test» (SOT) 2, som ble min siste eksamen før jeg kan tiltre stillingen som «Senior observer».
Ankomst til Israel i disse Covid-19 tider var ikke akkurat uten utfordringer, og det var en masse usikkerhet på reisen ned hit. Mange spørsmål går i gjennom hodet, nye regler å forholde seg til og varselet om at Israel er et av de strengeste landene å komme til, hjalp ikke akkurat på.
Murphys Law
1. august gikk flyet fra Værnes og allerede da fikk jeg vite at jeg muligens ikke kom videre fra Istanbul, da det på dette tidspunktet var høye smittetall i Tyrkia. Ved avreise fra Oslo, hang dette som en tung sky over meg. «Ville jeg nå strande i Istanbul og hvilke konsekvenser fører det med seg?» Tiden på flyet ble brukt til å hvile, det ville bli en lang dag og natt uansett. Ved ankomst Istanbul var spenningen til å føle på, og intet fly sto oppført på skjermen, men 2 timer før avreise, poppet det opp på storskjermen. Det var en lettelse å se at flyet skulle forlate Istanbul på tid og lande iht. plan på Tel Aviv airport. Tilbake til en flyplass jeg forlot medio juni 1996, for å reise hjem på opptak til befalsskolen. Minnene strømmet på og blank i øynene ble jeg vel også. Husker godt taxi-turen fra «Gate-crossing» i Metula til Tel Aviv med påfølgende overnatting på Hilton.
«Murphy’s Law» henger med overalt: «Anything that can go wrong will go wrong!”. Ankomst Tel Aviv airport var ikke det jeg forventet. Gjennom 2 sikkerhetskontroller, for deretter å måtte vise til helseattest og egenerklæring. Sammen med to kolleger fra henholdsvis Canada og Australia, karet vi oss gjennom mengden mennesker for å lokalisere bagasjen vår. Og det er her «Murphy» slår til. Mine kolleger fikk sitt, men jeg måtte litt grinete valse over til serviceskranken og be dem om å starte etterlysning av 3 store militære bagger fra Norge. Klokken 23.30 sent lørdag kveld gav ikke særlig rom for smil og vittige kommentarer på norsk-engelsk til herren bak serviceskranken. Han lovet dyrt og hellig at han skulle gjøre sitt beste for å lokalisere bagasjen min. Som heldigvis ankom 5 dager etter.
Tester og enda flere tester
Karantene fulgte etter en times busstur inn til Jerusalem og denne perioden er det ikke så mye å si noe om. Det gikk ut på å studere til eksamen eller «Senior Observer Tests» (SOT), samt spise, trene og sove. Alt innenfor rommets fire vegger i 14 dager. Men det er utrolig hva man får til på 15 kvadratmeter, når du blir presset til det. Flere av mine kolleger her nede har i etterkant fortalt at de flyttet sengene inn mot midten av rommet og gikk runder rundt sengene. Man kan jo lure på om det gikk litt rundt for dem til slutt!
Godt i gang med «Introduction training» eller innledende trening, om du vil kalle det for det, fikk vi et innblikk i hvorfor tiden i karantene ble nyttet slik den ble. Første innledende eksamener hvor tematikken er FN sin organisasjon her i Midtøsten, mandat og historikken til UNTSO. Deretter scenario trening, for å se om den enkelte evner å omsette teorien til praktisk utførelse. Sanitet (Danger, Response, Airways, Breathing and Circulation (Dr ABC)) og stapping av sår ble gjennomført. Så kom den store eksamen for mange. Kjenningstest på Israelsk og Syrisk materiell. Alt fra BM-21, 2S1, ZsU-23, MI-8, Apache helikopter, Merkava Mk 4 og T-72. Alt av belte- og hjulgående kjøretøy, samt flygende objekter fra begge sider kommer opp på testen. Utfordrende selv for en gammel oppklaringsmann.
Alle testene må ha et resultat på over 80% for at du skal få lov til å ta neste test og disse gjøres ikke på PC, men på «gamle-måten». Med penn og papir, folkens. Med penn og papir! Og ryktet tilsier at personell er hjemsendt på grunn av manglende kunnskap om organisasjonen, oppgavene og observatørens rolle. Jeg kan hverken bekrefte dette eller avkrefte dette, men visstnok har en representant fra Gambia blitt hjemsendt på grunn av manglende engelsk-kunnskap og den helhetlige kunnskapen som det er forventet at du som offiser skal besitte.
Intensjonen med mine reisebrev er at jeg skal forsøke å dra dere med på opplevelsen jeg har fra dette området og hvordan livet til en observatør utspinner seg. For det er mange rykter der hjemme om hvordan livet her nede er og hva vi «egentlig» gjør. Og jeg skal søke å være ærlig i fremstillingen. Både for hvordan livet er privat og ute på jobb. For eksempel er dette oppdraget på rykteflommen definert som «Forsvarets solreiser» eller også kalt «gammelmanns-misjonen». Og til en viss grad hang jeg meg på dette siste uttrykket, før jeg selv fikk oppleve realiteten i misjonen.
Mer feil kunne jeg ikke tatt. Det er en «gammelmanns-misjon», men fordi det kreves erfaring fra internasjonalt miljø, forståelse for det større bilde og kunnskap om områdets konflikt, noe som er en viktig del av det å være observatør her nede. Den viktigste delen av jobben er å være upartisk, etisk og moralsk på rett side til enhver tid. Det å ikke sette søkelys på hva «jeg» er i stand til å gjøre, men å se dette i en større kontekst er uhyre viktig. Evnen til å handle riktig og ta riktig beslutning blir veldig viktig.
Det skal rapporteres brudd på en avtale fra 1974 og begge parter til denne avtalen gjør alt de kan for å argumentere mot bruddene som er utført. De vet at FN sliter med observasjonsutstyr for natt og gjennomfører derfor mange av sine nålestikk-operasjoner på nattestid, slik at brudd på avtalen kan bestrides. Det er etablert en demilitarisert sone mellom partene. Innenfor denne sonen er det blant annet ikke lov til å ha militært personell og våpen av noen kategori, men lokalt politi, grensevakter, sikkerhetspoliti, livvakter og jeger har lov til å bære håndvåpen. Noen bærer uniform, mens andre gjør det ikke og dette er bare en av utfordringene du som observatør står overfor i en ellers kompleks tilværelse.
«Under Operational Control of the Force Commander United Nations Disengagement Observer Force (UNDOF), assist Israel and Syria observe the 1974 Agreement on Disengagement, pending a final peace settlement, by inspecting, observing, patrolling and reporting activities that are or could lead to a violation of the agreement!”
Ingen enkel oppgave, når begge land selv undergraver avtalen og ikke ønsker å bli diktert av FN på hvordan avtalen skal overholdes. Og det er her erfaring og trygghet i rollen som norsk offiser kommer inn i bildet. Man nå være nøyaktig og vite hva avtalen innebærer og hvordan dette skal rapporteres gjennom linjen og kunne argumentere på engelsk at dette som ble observert er et brudd på avtalen, selv om dette kanskje ikke gir ønsket resultat.
En stilling her er karrierefremmende for mine australske kolleger. Her er det viktig at kapteinen gjør en god jobb, for det handler om en mulig forfremmelse til major, dersom han eller hun får en god tjenesteuttalelse med seg hjem fra misjonen. Dette gjelder flere av våre kolleger her nede og det er vel bare Europa og USA som setter dette litt lavt på listen. Det er ikke «hot» nok for skigående nasjoner med en stilling i FN. Det gir ikke nok «kred», når en observatør går ubevæpnet, ikke bor i telt og ikke graver skyttergraver. Denne meningen eller oppfattelsen av en observatør er trist. For den er basert på antakelser i de fleste tilfeller, og mennesker med negative meninger rundt denne jobben har ikke selv opplevd å være der ute på OP’en med de utfordringene det bringer med seg.
Jeg skal gjøre mitt for at denne rykteflommen blir borte, ved å skrive litt om hva denne jobben går ut på og kanskje dermed også øke rekrutteringen til denne typen stillinger i fremtiden, da jeg har troen på at FN gjør noe riktig og viktig for verdenssamfunnet. Det er tross alt 193 land i verden som er samlet om en visjon og fremtid for denne kloden vi bor på og jobber iherdig for av vi alle skal kunne dra nytte av godene denne kloden gir oss.
Tilbake til Jerusalem
Godt ferdig med testene, gikk turen videre nordover mot Tiberias, som ligger tett på innsjøen «Lake Kinneret» eller «Sea of Galilee» nord-øst i Israel og tett på grensen til Syria og Libanon. Ca. en times kjøring lengre nord, nord-øst så står på grensen til Syria. Rett nord kjører du inn i Libanon, langs motorvei 90, via Metula. Tiberias (i tillegg til Jerusalem, Zefat og Hebron) er en av de fire store byene i den Jødiske Ortodokse troen og det bærer også bybildet preg av. Her er en stor populasjon av ortodokse troende bosatt.
Men nå starter alvoret for en observatør, og det er ut i «on the job-training”, et kjent begrep i Luftforsvaret, også her. Nå skal du lære oppgaven som observatør. Nå skal du lære alle posisjonsnavn til israelske og syriske styrker. Du skal kunne skille mellom hvem som har lov, i henhold til avtalen fra 1974, til å oppholde seg i den demilitariserte sonen. Du skal vite hvem som har lov til å bære våpen og hvem som ikke har lov. Du skal bruke riktig format på meldinger om antatte brudd på avtalen og forsikre deg om at dette ikke kan påklages av den ene eller andre parten. Du skal skrive, lese, forstå og omsette dine engelskkunnskaper i en alvorlig situasjon hvor mulig liv og helse er på spill, så vel i en situasjon hvor man diskuterer historikk, tradisjoner og kultur med andre land. Du skal være sosialt oppegående og evne å formidle en vits fra norsk til engelsk over en kopp kaffe på OP’en, sent og tidlig.
Jeg har full forståelse for de som har vært, eller er her nede, som sier at dette ikke bør være den første reisen for våre unge og håpefulle offiserer. For å være en selvstendig offiser hvor du i utgangspunktet skal svare til FN og ikke til de trygge rammene hjemme eller i egen kontingent, kan for mange oppleves som utfordrende. Personlig er jeg glad jeg har vært ute en vinterdag før. Jeg forventer det verste og blir positivt overrasket dersom det går bedre enn forventet.
Covid-19
For eksempel kjemper vi her nede en tung kamp med Covid-19. Pålegg fra israelske myndigheter, pålegg fra FN, pålegg fra UNDOF og pålegg fra Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH) gjør det vanskelig å gjennomføre «leave». Da vi går i karantene på 10 dager når vi kommer hjem på «leave» og må i 14 dagers karantene når vi returnerer til Israel blir det utfordrende å få kabalen på posisjonene til å gå opp. Personell som ankom Israel før nedstenging i april, har slitt med å få tatt ut fridager og dette gir en dominoeffekt, og flere har ikke vært hjemme på 8 måneder.
Kom du ned etter gjenåpning i juli, står du sist i køen for å kunne reise hjem for å besøke familie og venner. Det krever omstillingsevne og en samkjørt familie for å få dette til å gå rundt. Ikke sikkert at du kommer hjem til jul eller andre betydningsfulle hendelser. Hjemmefronten fortjener virkelig medaljen og rosen de får. Jeg har den høyeste respekt for partnere der hjemme, som står midt oppi denne pandemien. Den setter en ekstra press på familielivet og da blir det ekstra viktig at arbeidsgiver der hjemme støtter opp om tilværelsen iht. de avtaler og forpliktelser som er underskrevet.
De neste tre til seks måneden vil omhandle livet på posisjonene, så følg gjerne med. Kanskje det er noe å lære om jobben som observatør på okkupert Golan?
Morten