Ørkenen, et sted i Vestafrika
Øredøvende stillhet. Joachim kjenner sanden gi etter under støvlene sine. Han kjenner det knase i stive fingre i det han slipper grepet om motorsykkelstyret. Det er sanddyner og stein i alle retninger. Varmeflimmer gjør at horisonten blir uklar. Varmen gjør også at plastikkdeler på utstyret smelter dersom det ligger for lenge i solen, og foran han ligger det milevis med øde og ubarmhjertig sanddyner. Avstanden som skal tilbakelegges på motorsykkelen de neste dagene er lengre enn folk flest klarer å forstå. Likevel ligger det hardeste arbeidet bak han. Det som gjenstår er lett. Det har han bevist for seg selv i dag. Motorsykkel, mann og navigasjons-noter er i harmoni.
En drone letter fra ørkenbunnen. Joachim styrer den med letthet utover dynene. Det føles som en liten evighet siden den altoppslukende idéen oppstod. Erfaringer og opplevelser fra årelang tjeneste i Forsvaret ble til inspirasjon og drømmer. Duoen, bestående av Joachim og Richard, ville bevise noe på vegne sine kollegaer i Forsvaret. De ville slå et slag for kompetanse som ikke måles i bachelor- og mastergrader. For snart to og et halvt år siden startet forberedelsene til Africa Eco Race (AER), et av verdens lengste og mest krevende langdistanseløp for motorkjøretøy. AER bygger videre på det ikoniske Paris-Dakar løpet fra 1978, og tar deltakerne på en reise fra Monaco ved Middelhavet, til Pink Lake i Dakar, Senegal. Ett år senere kunne kolleger, venner og familie lese om Richard og Joachim sitt prosjekt hos oss i NVIO. Prosjektet ble døpt AFirePluss (A4+). Det skulle være både en protest og en formaning. En protest mot å akseptere hverdagens krav og plikter som livets eneste innhold. En formaning om å ta vare på seg selv ved å dyrke interesser og lidenskap. På samme måte som AER er også livet et langt løp. Bruker man opp all energi på første etappe blir resten et slit. Tar man ikke vare på seg selv mister man overskuddet. Nøkkelen er å sette seg opp for å lykkes i det lange løp. Da kommer flyselskapenes sikkerhetsformaning til nytte, av og til må man ta på seg sin egen maske før man hjelper andre. Det er nettopp det Richard og Joachim har forsøkt å gjøre de siste årene. De har forsøkt å kombinere familieliv, jobb og forberedelser til motorsykkelverdens Tour de France. Det som startet som treningsturer og forberedelser på kraftige motorsykler langs sandbunnen i Rødsmoen øvingsfelt på Rena, har nå blitt til blodig alvor i Afrikas ørken.
Stillheten brytes. Forbi Joachim dundrer et følge på åtte sykler. Istedenfor å legge seg i hælene på de andre tar Joachim opp et kamera og filmer litt. Han har ikke reist så langt for kun å sitte igjen med ørkenen sett gjennom tunellsyn som eneste minne. Når man farer av gårde i 100 km/t blir fenomenet ganske omfattende. Han bruker dronen til å skaffe seg noen oversiktsbilder. Samtidig fører han en samtale med seg selv, og et bilde han har festet fremme på sykkelen. Det er et bilde av datteren hans. Han har lovet henne å komme hjem like hel. Det er dette løftet han tenker å overholde.
Joachim har stanset fordi det går for fort. Han og Richard har gjennom de ulike etappene utviklet kjøringen og rutinene sine slik at de nå konkurrerer med de 15 beste rytterne i Africa Eco Race. Etter en trøblete start på dagens etappe har Richard fått opp tempo. Han var blant de åtte rytterne som passerte Joachim nettopp. Joachim, som fikk en god start på etappen, befinner seg nå lenger bak i feltet. Likevel stanser han. Han er i ferd med å erkjenne for seg selv hvorfor han har kommet hit. Man kan ha flaks én dag. Man kan til og med ha flaks to dager på rad, men ikke på dag tre. Har man overskudd på dag tre av Africa Eco Race betyr det at man har gjort gode forberedelser. Joachim er nå på dag seks av løpet. Han hadde satt seg noen personlige målsettinger for løpet, som å lære så mye som mulig, og muligens komme seg på nivå med de raskeste konkurrentene. I virkeligheten kjenner han større mestring av å ha fått selg selv og A4+ teamet til start i Monaco. En annen stor seier var å komme seg forbi dag tre. Nå har Joachim stanset fordi han er tilfreds. I realiteten kunne han reist hjem samme dag med et smil om munnen. Dette er erkjennelsen som gjør at han legger vekk følelsen av å måtte prestere. Dette jaget, som gjør at risikovilligheten øker jo nærmere Dakar man kommer, fordufter under ørkensolen. Han senker skuldrene, og han vet at han kan cruise inn de neste dagene.
Monaco og startskuddet
En uke tidligere kjørte A4+ teamet, bestående av Joachim, Richard, Kim og Martin, ombord på ferjen som skal frakte dem og resten av Dakar-sirkuset over Middelhavet. De blir fraktet fra Europa til Nord Afrika. Samme dag har de deltatt på åpningsseremonien i Monaco. Der fikk de se de andre lagene og rytterne som skal delta. Det er lett å kjenne på usikkerhet i en slik situasjon. Seremonien preges av ryttere antrukket i nye, moderne kjøredrakter, telt og bannere, store støtteapparat og sponsorer. Konkurrenter kan ved første øyekast virke bedre forberedt enn det man er selv. Richard og Joachim ser på hverandre og spør seg om de kanskje har tatt seg vann over hodet. Kanskje har de ikke noe her å gjøre likevel? Det skal vise seg å være en feilaktig antagelse.
I det startskuddet for første etappe går fra kystbyen Nador i Marokko holder Joachim og Richard bevisst igjen. De kjenner seg selv. Det er ikke vanskelig å sette seg på en sykkel og kjøre fort. Utfordringen er nettopp å holde igjen. De har bestemt seg for å kjøre som et lag, hvert fall i starten, slik at de kan støtte hverandre dersom noe skulle skje underveis. Dagsetappene er på mellom 200 og 600 km. Snittfarten ligger på 100 km/t. Hvis du noen gang har hatt en vond drøm etter å ha gjort noe litt for spennende, som for eksempel å ha kjørt fort på ski, hoppet fallskjerm eller stupt fra en klippe, kan du kanskje relatere. I slike drømmer gjentar hendelsene seg, helt til du til slutt mister kontrollen. Slik oppleves det hver dag for Joachim og Richard. Hver dag økes snitthastigheten. Komfortsonen ligger igjen hjemme i stridsvognspor, røtter og sandbunn i Rødsmoen.
På skiva
De påfølgende dagene beveger teamet seg i høy hastighet sørover langs Nord-Vest Afrikas ørken og kyst. Noteboken, som er instrumentet rytterne bruker for å navigere, danser foran øynene på Joachim og Richard, og Martin og Kim gjør sitt beste for å henge med. Martins oppgave er å dokumentere underveis, men det er utfordrende å være kun én mann med ansvar for kamera og lyd. Start og målgang skal dokumenteres, samtidig skal Martin ha overskudd til å fange de ekte øyeblikkene. Når noen vekkes av en kaffekopp i enkeltmannsteltet en morgen eller når tårer tvinger seg frem under en tilbakemeldingsrunde må Martin være parat. Kim på sin side kjenner på et stort ansvar som teamets alt-muligmann. Hans viktigste oppgave er å sørge for at sykler og ryttere er klare til start hver dag. Samtidig bærer han på en gryende lungebetennelse, som gjør det vanskelig for Kim å være den ressursen han vanligvis er. Dagene på sykkel, i bil og i camp glir over i hverandre. I ettertid vet vi at de ble preget av både mestring, forventningsbrister og en farlig ulykke.
En militær oppdragsanalyse består av en analyse av faktorer som preger slagfeltet. Analysen gjør brukeren i stand til å identifisere kritiske forhold som vil prege utførelsen av et oppdrag. Det var Kim som først satte ord på den underlige følelsen som oppsto i teamet der ute i ørkenen.
«Det var som en underlig følelse av at vi hadde glemt noe. Vi er så vant med å ha en ekstra faktor hengende over oss når vi gjør noe krevende, og nå som den ikke er her, føles det kunstig og fremmed. Har vi lov til å bare nyte opplevelsen?».
Vanligvis er ørken forbundet med oppdrag, og oppdrag er forbundet med en fiende, eller i det minste en trussel. Det er fraværet av denne trusselen som gjør at teamet føler at de jukser, som gjør at de har mer overskudd enn de er vant med, og som er med på å gi de en fordel i møte med konkurrentene.
I camp etter etappene blir teamet vitne til mange dårlige valg og prioriteringer. Alle ryttere og team står ovenfor de samme utfordringene hver kveld. Løsningene er likevel mange og forskjellige. Erfaringene og ferdighetene teamet har med seg fra Forsvaret gjør at alle rutiner knyttet til etablering av camp, reorganisering og hvile går effektiv. «Bytt sokker, drikk vann» er en kjent floskel fra Forsvaret. Den har likevel en tidløs iboende verdi for alle soldater. Uttrykket handler om å ta vare på fremkomstmiddelet sitt, enten det er dine egne ben eller en motorsykkel, deretter seg selv. A4pluss-teamet opplever at de har fokus på de riktige tingene og tar gode valg. Til tross for utfordringer underveis gjør disse vanene at sykler blir vedlikeholdt og at teamet får restituert. Sammen med den vidunderlige følelsen av å få lov til å bare nyte opplevelsene, gjør dette at teamet kjenner en gryende selvtillit ovenfor løpet og konkurrentene.
For Joachim blir opplevelsen et tydelig bevis på den kompetansen han og kollegene har med seg. Han meddeler med de andre på typisk Joachim-vis:
«Å kjøre Finland på langs på snøskuter er mye vanskeligere enn det her. Jeg har aldri vært så godt forberedt til et oppdrag som det vi har vært nå, selv ikke til deployeringer. Jeg tenkte at nå skulle jeg virkelig få testet meg, men selv her i ørkenen opplever jeg at utfordringene blir små i forhold til det jeg har stått ovenfor før».
Oppvaskmøter
Selv om mye går teamets vei opplever de likevel å bli utfordret, både som team og individ. Kim ble gjennom løpet stadig dårligere. Hviledager var satt av under løpet for å gi rom til vedlikehold av sykler og å hvile mannskap. Når man er et lite team eksisterer det imidlertid ikke hviledager. På løpets ene hviledag, der Kim virkelig skulle skinne som mekaniker og alt-muligmann, slo sykdommen inn for fullt. Etter å ha vært borte halve dagen ble Kim funnet i det glovarme takteltet på team-bilen, hutrende, med skyhøy feber. Følelsen av å ikke kunne bidra for teamet smertet likevel langt mer en feberen og de verkende lungene. Richard og Joachim kjenner også slitasjen av mange dagers intens kjøring. Armen til Joachim er blå av en betennelse. Underarmen knaser illevarslende når han strekker på fingrene. Selv om ingenting frister mindre, må dekk byttes og sykler vedlikeholdes. Armer og støle kropper kommanderes i arbeid. Den som selv har skiftet dekk på en motorsykkelfelg vet at det sjeldent er en lystbetont oppgave.
Størst av påkjenningene var likevel oppvaskmøtene. Der fikk teamet utløp for uinnfridde forventninger og oppdemmede følelser. Hvor alvorlig tar vi konkurransen? Hvilken risiko er vi villige til å ta? Alle utfordringene underveis gjør at tiden rundt bålet på kvelden spises opp. Hvor skal vi finne arenaer for å lufte tanker og følelser underveis? Dette er eksempler på spørsmål som oppstår og som teamet er nødt til å skape en enighet om. Feberen til Kim avtar noe og som en føniks fra asken våkner han til liv en sen kveld. Alt-muligmannen tar grep og gir teamet nøyaktig det de trenger. Den bredskuldrede trønderen slår hånden i bordet og sier «TEAMMØTE. TILHENGERN. NÅ». Selv blant naboene i teltleiren er det stille lenge etter dette. Samtalene i tilhengeren er smertefulle, men viktige. Virkeligheter kolliderer og enkelte demninger brister. Årevis med makkertjeneste og kompromissløst oppdragsfokus gjør at teamet er villige til å investere i stunden, og hverandre. Resultatet blir et mye mer effektivt team, som tar vare på hverandre de siste dagene inn mot mål. Selv om det er utfordrende å være ærlig, og selv om det gjør vondt å bli konfrontert, er slike prosesser verdt bryet. Til tross for ulikheter og uenigheter er dette er en del av soldatenes ryggmarg og kultur, og det gjør at teamet holder sammen. A4+ er et relativt lite team. Det betyr mer å gjøre på hvert medlem. Det er ingen garanti at man er gode venner etter å ha gjennomført AER på denne måten.
Friksjon, usikkerhet og død
Tilbake i ørkenen tar Joachim ned dronen sin. Han pakker den ned, setter seg på sykkelen og fortsetter løpet. Sykkelen skyter fart bortover dynene. Bekymringer og press er borte. Joachim er i sonen og han er vektløs.
Samtidig, noen mil lenger fremme, møter Richard på utfordringer. Han befinner seg i en gruppe på flere ryttere, som stadig bytter på å lede an avhengig av hvem som leser notene best. Nå ligger han bakerst i gruppen. Traséen går over en flere hundre meter lang sanddyne. Når Richard passerer øverste punkt og skuer fremover føles det som om han nærmer seg verdens ende. Han ser ikke annet en himmel bak horisonten, som stadig kommer nærmere. Richard dobbeltsjekker notene etter varsel-symboler, men finner ingenting. Tetgruppen 100 meter lenger fremme forsvinner plutselig. Richard rekker akkurat å få det med seg. Den bakre gruppen roer ned farten. Straks ankommer de en diger nedoverbakke. I toppen av bakken er det en skrent som gjør at man faller flere meter dersom man setter utfor. Richard innser at siste timenes kjøring har vært oppe på et platå. Nedenfor platået fortsetter ruten i lavereliggende terreng. I bunn av bakken ligger tetfeltet spredt og forslått. Richard og et par andre førere legger ruten rundt klippen og kjører ned til de andre førerne.
Alle kommer fra utforkjøringen i godt behold. Teten setter av gårde igjen, men Richard blir igjen. Klippen er ikke markert i noteboken, men den er en fare for rytterne i aller høyeste grad. Han finner en busk og skjærer seg noen kvister med en lommekniv. Deretter kjører han opp til toppen igjen, setter opp kvistene i et tydelig kryss, løypetegnet for «fare». Han bruker også noen avrevne plast- og motorsykkeldeler som ble liggende igjen i bunn av bakken for å markere faren. Etter dette fortsetter han løpet.
Noen kilometer tidligere hadde Richard opplevd å bli søkk våt gjennom buksene, helt uten forvarsel. I flere dager hadde Richard slitt med magesmerter. Skammen over de fuktige buksene lurer i Richard underbevissthet, men følelsene må vente. Ved en kontrollpost noen kilometer etter klippen får han tid til å undersøke egen tilstand. I kontrollposter er alle deltakere nødt til å vente et minimum antall minutter. Dette sørger for at ryttere får et minimum av hvile under dagsetappene, og det gir sikkerhetsapparatet mulighet til å holde oversikt over løperne. Det er også en plass for å etterfylle drivstoff og vann. Richard innser at han har hatt flaks. Det er kun camelbackslangen som har smeltet. Nå har han 2,5 liter sukkerholdig drikke i buksene. Det er ikke ideelt, men det er bedre enn avføring. Han får reparert slangen med litt teip og rehydrert seg. Han bestemmer seg for å vente på Joachim i kontrollposten, slik at de kan fortsette resten av etappen sammen. Mens han venter mottar han dårlige nyheter.
Lengre bak fortsetter Joachim i sin vektløse tilstand. Fraværet av bekymringer gjør at hele prosessen med å manøvrere sykkel og navigere går mye enklere. Uten at det koster han noe mer, har hastigheten og godfølelsen økt. Mens han befinner seg i denne sonen forsvinner plutselig bakken under sykkelen. Han har nettopp satt utfor klippen som Richard passerte tidligere samme dag. Sykkelen treffer ikke bakken før helt i bunn av utforkjøringen. Farten til Joachim har vært stor. Joachim kollapser over sykkelen og kastes bortover sanden. Airbaggen, som både Richard og Joachim kjører med for å beskytte nakke og rygg ved stor ytre påkjenning, utløses. Litt lenger borte står en forskrekket italiensk kjendisfrisør og bevitner det hele. Den nå skrekkslagne kjendisfrisøren er en kjent figur i Italia, som i tillegg til frisøryrket dyrker en intens lidenskap for motorsykler og lange løp. Nå befinner han seg i samme konkurranse som Joachim. Han styrter bort for å undersøke Joachim. Fortumlet og forslått kommer Joachim til seg selv. Det gjør vondt når han stabler seg opp på beina. Det viser seg imidlertid at han har mer uflaks i vente.
Etter at motorsykkelrytterne i løpet av morgentimene starter sine dagsetapper går startskuddet for firhjulinger, buggyer og de tyngre kjøretøyene. Siden Joachim stanset for å filme underveis har buggyene begynt å ta innpå. Mens Joachim og kjendisfrisøren forsøker å ta kontroll på skader og mangler kommer en buggy settende utfor klippen. Buggyen kommer i stor fart og blir vektløst før sjåførene innser at noen befinner seg i løypa. I vektløs tilstand er det umulig å endre retningen på kjøretøyet. Buggyen lander i sanden med stor kraft. Bremsene skriker og rattet er i maksimalt utslag. Likevel er det ikke nok til å unngå ulykken som inntreffer. Buggyen endrer noe retning, men treffer likevel Joachim i høy fart med sin ene langside. Joachim kastes på ny bortover ørkensanden.
Tilbake i kontrollposten begynner Richard å bli bekymret. Han får kontakt med andre ryttere, men ingen vedkjenner å ha sett noe til Joachim. Til slutt møter han en rytter som tilfeldigvis har en kjæreste i sikkerhetshelikopteret knyttet til løpet. De får tak i en satellitt-telefon og ringer kjæresten. Hun forteller at helikopteret har blitt tilkalt til en ulykke. Hun sier videre at Richard bør ha begrensede forhåpninger. Basert på beskrivelsen av ulykken vurderer hun at den skadde i verstefall er livsvarig skadd. I bestefall er den skadde død. Richard blir rådvill. Som den første i A4+ teamet rives han ut av medgangens transe. Risiko og fare, som i et slikt løp eksisterer parallelt med spektakulære opplevelser, mestring og samhold, inntreffer på verste måte. Noen har skadet seg alvorlig. Etter å ha ventet i flere timer i kontrollposten bestemmer Richard seg for å fortsette etappen.
I leiren befinner Kim og Martin seg. Dagens etappe er en rundtur, med samme teltleir som start og sluttpunkt. Det vil si at de ikke behøver å rive leiren og kjøre til en ny plass denne dagen. I bakgrunnen hører de sikkerhetshelikopteret nærme seg, før det omsider lander i campen. Noen kommer løpende bortover mot der Kim og Martin sitter. De roper på Kim. Han spretter opp og blir straks ført bort til helikopteret. På en båre, halvveis hengende ut av helikopteret, henger en forslått og neddopet Joachim. Helikopteret var på grunn av ørkenens enorme avstander blitt nødt til å lande i teltleiren for å fylle drivstoff. Før helikopteret hadde kunnet lette igjen hadde Joachim insistert på at mannskapet skulle finne Kim. Han ville ha en klem fra makkeren sin før han ble fløyet videre.
Richards målgang den dagen blir en blanding av dyp sorg og lettelse. Siden kontrollposten har Richard kjørt med Joachim i tankene. Han hadde nettopp mistet en kollega og god venn. Under møtet med Kim og Martin er det vanskelig å lese hverandres følelser. Hva vet den andre egentlig om det som har skjedd? Etter noen tårer og runder med forklaringer får teamet etablert en felles forståelse. Joachim er ikke død. Han har heller ikke blitt «grønnsak», slik helikopterpersonellet først hadde grovt antatt. Takket være de allerede utløste airbaggene på Joachims overkropp ble kraften i sammenstøtet med buggyen redusert. Skadeomfanget var fremdeles usikkert, men basert på at Joachim fremdeles i stor grad var seg selv under møtet med Kim, lever håpet i A4+ teamet. Noen timer senere finner de ut hvilket sykehus han befinner seg på. Videre forsøker de å kartlegge hvem som kjørte buggyen som traff Joachim. I løpet av konkurransen hadde det stadig vært en spesiell buggy som skapte bekymring for motorsyklistene. Buggyen hadde allerede hatt mange nesten ulykker med andre ryttere. I opphisselsen og frustrasjonen som oppstår den kvelden etablerer det seg en sannhet om at vedkommende buggy ikke ville stille til start neste dag.
I det solen står opp neste dag er det heldigvis mer enn bare ørkendisen som klarner. Teamet får en telefon fra Joachim som forteller at han har det greit, men at han akutt ønsker seg vekk fra sykehuset der han befinner seg. Joachim har selv hospitert som sanitetsmann på afrikanske sykehus som en del av sin utdanning fra Forsvaret, og han vet hvilken standard man kan risikere å komme utfor. Dette er ikke et sted hvor han selv ønsker å være pasient. Samtidig får teamet vite at det ikke var den beryktede buggyen som hadde truffet Joachim. Det hadde vært et annet team. Sjåførene hadde bare vært uheldige.
Evakueringsoperasjon og målgang
I løpet av de neste dagene iverksetter teamet en komplisert operasjon for å få befridd Joachim fra sykehuset. Det blir avtalt drop-off og pick-up posisjoner, og det blir benyttet flere ulike fremkomstmidler. Samtidig forbereder Richard seg på å fullføre løpet. Med stort vemod setter Richard seg på sykkelen en siste gang for å fullføre tolvte etappe. Han skulle ønske at siste etappe var noe Joachim og han kunne fullført sammen. De hadde jo sammen blitt enige om denne drømmen for to og et halvt år siden. På veien hit hadde de løst utallige prøvelser. Sammen konkluderer teamet med at det beste for alle, og spesielt Joachim, er at løpet fullføres.
Selv under flukten fra sykehuset hadde Joachim, høy på adrenalin og medisiner, bastant påstått at han skulle fullføre løpet sammen med Richard. Flere knekte ribbein og en punktert lunge satte imidlertid en stopper for denne planen så fort adrenalinrusen avtok. Likevel klarer teamet å legge til rette slik at Joachim får ri bakpå sykkelen til Richard den siste delen av etappen. Etter tolvte etappe passerer de målstreken i Dakar sammen.
I dagene som følger får teamet mulighet til å hente seg inn og å lufte følelser. Rundt bålet, ved en klippe på den afrikanske vestkysten, får Joachim endelig den stunden med gutta som han har drømt om. Teamet får endelig mulighet til å reflektere over reisen de har vært med på. De får tid til å nyte omgivelsene sine og ta inn den spektakulære naturen rundt seg. Og viktigst av alt får de omsider tid til å snakke ut om opplevelsene sine. For mange var det en stor påkjenning å leve i usikkerheten som oppstod under Joachims ulykke. Nå får alle muligheten til å fortelle hvordan det påvirket dem. De neste dagene blir det flere slike samtaler, og alle får muligheten til å hente seg inn etter to uker med påkjenninger og stress.
I etterkant av løpet preges teamet fremdeles av påkjenningene. Det er ikke bare løpet som skal fordøyes. Alle skal på ny komme seg i balanse, etter flere år med ekstra belastning og bekymring. Det hjelper å tenke på at de lyktes. Drømmen ble virkelighet. De fikk bevist hvilke kunnskaper og ferdigheter norske soldater bærer med seg i stridssekken. De fikk belyst verdien av den kompetansen som ikke kan måles i studiepoeng. Det hjelper også å tenke på alle som hjalp dem på veien, på venner, kolleger, sponsorer og familie. Gjennomføringen til A4+ teamet får stå som et bevis på kompetanse, karakter og lojalitet - til drømmer, kollegaer og de oppgaver man påtar seg i livet. Det koster å leve et liv som en A4+, men det er verdt det.
