Regnet drypper taktfast på brosteinen utenfor kontoret til Nils Terje Lunde, feltprost og sjef for Forsvarets tros- og livssynskorps, på Festningen i Oslo. Gråværet preger imidlertid ikke stemningen inne; her går småpraten lett. Feltprosten har fått besøk av Najeeb ur Rehman Naz og Ida Helene Henriksen, henholdsvis Norges første feltimam og felthumanist. Det var banebrytende i norsk sammenheng da Naz og Henriksen ble tilsatt i det som da het Feltprestkorpset (FPK) i januar 2017. FPK ble dannet i 1953 og hadde inntil 2016 kun bestått av kristne feltprester.
Det religiøse Norge har imidlertid vært i endring over lang tid. Statistikk viser at færre av oss er aktive i religiøse miljøer. Bare to prosent av den norske befolkingen går regelmessig i kirken og en tredjedel av befolkningen er ikke medlem av Den norske kirke. Opp mot 25 prosent av befolkningen er ikke-religiøse og tror verken på Gud eller andre høyere makter. En stor gruppe tilhører også andre trossamfunn utenfor den Norske Kirke, hvorav islam utgjør den største gruppen ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå.
Behov for et bredere tilbud
- I Norge har vi jo historisk sett hatt en statskirkeordning og størsteparten av soldatene var medlemmer av den norske kirke. Men dette har endret seg siste årene; vi har ikke lenger en statskirke og en større del av befolkningen tilhører andre trossamfunn. Det har vært en pluralisering av det norske samfunnet, sier feltprost Lunde.
Forsvaret så utviklingstrekkene og konkluderte med at det var viktig å gi et bredest og best mulig tilbud til soldatene. Da var det nødvendig å utvide porteføljen fra kirke til å innbefatte tilbud for annerledestroende.
-Prosessen startet med et 2-årig prøveprosjekt hvor det ble tilsatt rådgivere innenfor humanisme og islam. På basis av en utredning av dette prosjektet ble to feltprest-stillinger konvertert, og en utlysning for feltimam og felthumanist gikk ut. Det er ikke lenger snakk om kun feltpresttjeneste – men en tro- og livssynstjeneste. Vi tror dette er en god løsning, sier Lund.
Feltprosten forteller at Naz og Henriksen startet sin tjeneste i stabsfunksjon i bygg 7. Begge har fått militær utdanning og er militært kvalifiserte.
-Høsten 2018 gjennomførte vi et prøveprosjekt hvor de skulle tjenestegjøre i to militære avdelinger. Fra og med høsten 2019 er dette blitt en fast ordning. De skal tjenestegjøre på linje med kristne feltprester.
Arena for refleksjon
- Fysisk sett sitter jeg på krigskolen på Linnerud og er deres tilgjengelige tro- og livssynpersonell. Det er bare jeg som er her fra vårt korps, men jeg jobber tett med andre fra korpset, forteller Henriksen.
Dersom noen ønsker en prest, kan hun ordne dette gjennom korpset – for eksempel er hun i gang med å forberede den tradisjonelle julegudstjenesten i samarbeid med feltprest.
-I hverdagen gjør jeg det som en feltprest har gjort tidligere, men med et annet fortegn. Jeg står i en humanistisk, filosofisk tradisjon, og dette danner utgangspunktet for min verdensanskuelse og den jobben jeg gjør. Vi har etikkundervisning – og bidrar med etisk refleksjon i sammenheng med aktiviteter som skjer på skolen. Det kan være knyttet til øvelser, som etiske og moralske refleksjoner rundt den militære aktiviteten. Vi kan for eksempel ta for oss usikkerhet og tvil, betydningen av moralsk karakter og lederskap, og hva som skal til for å være rustet til å stå i den brutaliteten som krigen er, sier hun.
-Og så er det samtalebiten. Både den formelle og den uformelle samtalen. Ofte kan det være slik at det oppleves godt å ha en å tenke høyt sammen med, en som står litt på utsiden, men samtidig er en del av den militære profesjonen, legger hun til.
Hun opplever det er mye å gjøre og at det absolutt er behov for tjenesten – både i prøveprosjektet og på skolen:
-Det verdsettes at det finnes noen med en funksjon som medtenker for etiske og eksistensielle aspekter. Jeg opplever at det er der vi betyr mye for mange. Min erfaring er at de jeg har hatt mye med å gjøre, er mindre opptatt av hvilke livssyn jeg har, men anser meg som en fra vårt korps som bidrar, er relevant og bringer inn momenter som man ikke alltid tenker på - i kraft av hvem vi er. Men dette vil jo selvsagt variere. For noen er livssynet veldig viktig, kanskje spesielt i noen situasjoner, blant annet når det gjelder dødsfall eller kriser. Og det er alltid opp til den som kommer til samtale som må vurdere hvorvidt vi er egnet samtalepartner. Nå jobber vi i Norge i fredstid, og da er vår fremste funksjon å være en de kan tenke med og ha tillit til.
Feltprosten er enig og forteller at tros- og livssynskorpset har et eget slogan som sammenfatter hva korpset skal legge vekt på:
-Vi skal betjene egne, tilrettelegge for andre, og ha omsorg for alle! Vi har respekt for forskjelligheten, og tar mangfoldet på alvor, basert på gjensidig respekt. Vi har ansvar for alle på tvers av våre forskjellige bakgrunner.
Han påpeker at Forsvaret skal ta tro- og livssyn på alvor.
-For eksempel, en katolsk soldat trenger en katolsk prest for katolsk nattverd – det skal vi ha respekt for. Vi som tro- og livssynpersonell skal tilrettelegge for alles behov. Er det en kristen feltprest, vil han tilrettelegge for en plass å be for muslimske soldater. Tilrettelegging for andre er noe av det viktigste vi gjør.
Ikke alltid fasitsvar
Imamen Naz understreker også at alle som er tilknyttet tros- og livsynskorpset har en felles rolle på tvers av tro og livssyn:
-Vi skal være tilgjengelige for alle soldater. Det er en felles oppgave, sier Naz.
-Men så har vi våre spesifikke roller. Jeg som feltimam har i tillegg ansvar for religiøse behov. Det kan være å tilrettelegge for et sted for bønn eller sørge for at de som etterlyser halal-mat, får det. Og så kan det være noen spesifikke spørsmål, særlig når det gjelder hvordan tjenesten kombineres med andre oppgaver som bønn, som vi muslimer har fem ganger i døgnet.
Ramadan er en annen utfordring som kommer opp; hvordan kan du utføre ramadan under verneplikten. Hvordan kan man opprettholde faste når det er mye fysisk aktivitet osv.
-Eller om soldatene for eksempel er et sted som Indre Troms og det er midnattssol slik at solen aldri går ned. Hva gjør du? Jeg får en del slike religionspesifikke spørsmål, forteller Naz.
Det er imidlertid mange som møter kristne feltprester, og ikke imamen eller felthumanisten. Da kan begge være til hjelp for å verifisere de svarene som blir gitt, sier Naz.
-Jeg får en god del spørsmål fra militære sjefer som lurer på hvordan de kan tilrettelegge for muslimske soldater. Feltprestene prøvde tidligere å gjøre dette ved å hente inn religionskompetanse utenfra og måtte da ta kontakt med sivile. Nå tar de kontakt med oss.
-Det er ikke alltid at spørsmål har et fasitsvar. Man må se på konteksten - om det er en øvelse, vanlig tjeneste, leir osv. Svaret kan variere og kommer også an på vedkommende sin bakgrunn. I tillegg brukes jeg som imam også til forskjellige undervisningsopplegg og funksjoner. Skal man ut i militære operasjoner, er det veldig vanlig at det er til muslimske land. Da inviterer de meg for å få en gjennomgang av islamsk praksis og kultur, sier Naz.
Noen utfordringer
I noen situasjoner kan tro og livssynsfriheten også skape utfordringer. Feltprost Lund peker for eksempel på at en før jul har en del tradisjonelle arrangementer knyttet til julen. I Forsvaret er det blant annet tradisjon for å ha en kristen gudstjeneste før jul. Da kan spørsmålet komme opp om en også skal ha alternative arrangementer og om det går an å bli fritatt fra å ta del.
-Det er en spenning der. Vi har noen tradisjoner som er knyttet til tros- og livssynutøvelse.
Feltprosten sier utgangspunktet er tros- og livssynsfrihet, men påpeker at i militær sammenheng er det situasjoner hvor realiseringen av dette kan være krevende. Et eksempel er bønn på linje, hvor det er en prinsipiell rett til å tre av under seremonien, men hvor dette i praksis vil kunne fremstå som vanskelig. Til dette kommer også det forhold at seremoniene ofte ikke bare har et religiøst element, men hvor de også har et fellesskapsbyggende element.
-En kirkeparade har et åpenbart religiøst fundament, men også en fellesskapsbyggende. For flertallet oppleves dette kanskje ikke som problematisk, men kan bli det om man ikke tar inn hensynet til minoritetene. Dette prøver vi å løse gjennom samtale og refleksjon, sier han.
Også humanetikeren sier slike situasjoner kan skape utfordringer:
-Det kan være vanskelige avveininger i møte mellom tradisjoner og den reelle tros- og livssynsfriheten. Det kan være vanskelig å ivareta begge.
- Men vi er opptatt av at vi er sammen som korps, og at vi som kollegaer ikke vil konkurrere. Noen synes det er vanskelig med julegudstjeneste. Da kan vi ha alternative arrangementer. Men skal dette være parallelle begivenheter, er det også problematisk. Vi har noen fellesmarkeringer vi ønsker alle skal støtte opp under. Det er ikke gitt at man skal ha et parallelt humanistisk arrangement. Det er mer hensiktsmessig å arrangere noe på et annet tidspunkt hvor også kristentroende kan delta, hvis de vil, påpeker hun.
De tre forteller at det er flere slike alternative arrangementer som er i planleggingsfasen. Henriksen har et arrangement knyttet til verdens filosofidag der man inviteres til en høyverdig markering om etikk, menneskeverd, demokrati og fred med det filosofiske til grunn.
-Vi utvider vår portefølje, legger Lunde til.
Varhet
Alle tre understreker imidlertid at det avgjørende for korpset å ivareta den trosmessige delen.
-Det går på vår integritet. Det er klart at vi har individuelle forskjeller. En soldat vil kunne delta på det meste og vil ikke oppleve det krenkende i forhold til tro. Mens en annen vil kunne oppleve det annerledes. Folk har ulike grenser. Derfor er det viktig med etisk sensitivitet. Vi kan ikke kreve at noen nødvendigvis skal tåle det andre tåler, sier Lunde.
Naz forteller imidlertid at han som imam ikke har fått negative tilbakemeldinger når det gjelder muslimske soldater som må ta del i slike arrangementer.
-For muslimenes del så har jeg kun fått noen tilbakemeldinger, og det var at de ikke synes det var noe problem. Når det gjelder lesning fra bibelen i en gudstjeneste er det noen ting vi er enige i, mens noen trosartikler er stikk i strid i med vår religion. Vi er til stede, men deltar ikke. Jeg har aldri opplevd at en soldat har sagt at han ikke skulle ha vært der. Stort sett går det greit, tenker jeg. Jeg har selv vært med på flere gudstjenester enn de fleste som er medlem av den norske kirke, sier han med et smil.
- Det er jobben vår og jeg er med på fellesarrangementene.
Bygger ned fordommer
Naz forteller at han har fått veldig positive tilbakemeldinger fra alle soldater som hører at forsvaret har egen imam.
- Det har vært veldig mange positive tilbakemeldinger internt i forsvaret også fra militære sjefer. De føler at de nå har en som de kan søke råd hos og bruker meg som sagt mye i ulike settinger. De gode tilbakemeldingene kommer også fra samfunnet. Folk er positive til at vi prøver å gjenspeile mangfoldet, det flerkulturelle og legge til rette for tros- og livssynsmessige behov. Det har vært en «boost» for motivasjonen. At soldatene føler seg ivaretatt - det setter vi pris på, understreker han.
Felthumanisten har også nesten utelukkende fått positive tilbakemeldinger.
-Det er selvsagt noen som er skeptiske til hele livssynskorpset. De er kritiske til at dette er vesentlig eller stiller spørsmål rundt at staten har en plikt til å ivareta trosbehov. Men jeg opplever at det er en viktig grunn til at vi er, understreker Henriksen.
Felleskap viktig i høytider
Feltprosten og imamen nikker. Lunde tror at en av de viktigste oppgavene korpset gjør er å vise omsorg for menneskets eksistensielle side.
-Vi snakker ikke om psykologi eller det fysiske – det er det andre som har ansvar for – men omsorg for sjelen og det indre liv. Eksistensiell omsorg er vår inngang – det kan handle om meningen med å være her, eller en hverdag som kan virke meningsløs.
Dette, sier han, går på det å være samtalepartnere – og være noen å reflektere sammen med om både store eksistensielle spørsmål, så vel som mer konkrete og praktiske livsspørsmål.
-Nå har vi et forsvar i fredstid, men hvis det blir krig, er den mentale forberedelsen svært viktig. Du må tenke gjennom at du kan komme hjem skadet eller miste de rundt deg. Døden kan inntreffe, eller du må gjøre ting som er juridisk riktig, men som man kanskje ikke opplever er moralsk riktig.
Men å være en del av et felleskap kan være en styrke i vanskelige situasjoner:
- Jeg var selv ute i Afghanistan for noen år siden og var der i jula. Det føles aldri så langt hjem som når det er jul. Kanskje særlig for de som er småbarnsforeldre – jeg kjente det hos meg selv. Men jeg glemmer aldri hva en sa til meg da; «Ja, her mangler vi alt som egentlig gjør det til jul, vi mangler barna, juletreet, gaver - alt. Men det vi har – vi har hverandre.» Jeg synes det var så godt sagt fordi det er en veldig viktig del av styrken i Forsvaret – dette felleskapet. Det å være der for hverandre. Det er også vårt mål i korpset – men for hele året.
Feltprosten sier at han ser det som et ansvar som sjef å kunne skape et felleskap på tvers av livssyn:
- Omsorg for alle. Følelser og smerte kjenner ingen religion. Det er fellesmenneskelig. Og det opplever jeg at vi i tros- og livssynskorpset kan!
Smertefulle rom
Naz har også erfart at det kan bli mange tanker rundt minner om ting man har vært vitne til som man skal leve med etterpå.
-Da kan det være veldig godt å ha noen å tenke høyt med når man kommer hjem. Noen som lytter til deg, sier han.
-Jeg har selv stått i noen vanskelig situasjoner og fått støtte fra feltprester og sjefer. Det er godt å ha denne hjelpen. Du tenker ikke på hvor den kommer fra. Da er jeg ikke muslim, men et menneske. Og slik tenker vi på våre leveranser – det er eksistensiell omsorg. Vi tilbyr det til alle og møter dem som fagmennesker – selv om de har en annen religiøs tilhørighet. Det er den andre som står i sentrum. Menneskeverdet er nøkkelordet – det er mennesker det gjelder. Tro- og livssyn har ikke så mye å si i mange tilfeller.
Felthumanisten forteller at Tros- og livssynskorpset også tilbyr samtaler med veteraner som ikke har vært ute i tjeneste på mange år.
-Det kan være samtaler der «gamlekara» forteller om hendelser de har vært vitne til - det kan jo dreie seg om alt fra overgrep mot barn til veibomber - brutale hendelser. Man føler en utilstrekkelighet, og trenger noen å snakke med. Da handler det om å lytte, løfte det opp og kanskje lage et rom for egenomsorg hvor man kan si ting høyt, som du kanskje ikke vil si til barna dine eller vennene dine. Du må snakke med en som tåler det. Det er et smertefullt rom - uten at det nødvendigvis skal fikses. Ikke alt kan fikses, tror hun.
Felthumanist Henriksen opplever at de aller fleste er lite opptatt om man er prest eller humanist når de ønsker en samtale.
-Men av og til er det viktig, sier hun.
-Det er en historie jeg husker veldig godt. Det var frigjøringsdagen 8. mai. Jeg var sammen med feltprestkollegaer i et kapell og stekte vafler. Da kom det inn en eldre mann i uniform - en eldre veteran. En av mine feltprestkollegaer, som hadde jobbet tett med denne veteranen tidligere, sa til meg at han der må du hilse på - han er en av dine! Vi ble introdusert. Veteranen – denne nydelige eldre mannen – så symbolet på Human Etisk Forbund på uniformen min. Han ble tydelig rørt og sa «dette var så fint, for jeg er en fritenker». Han hadde jobbet med prestene i mange år, men fortalte at det er noen ting han aldri hadde snakket med dem om. Fordi vi har en annen verdensanskuelse, følte han at han kunne snakke med meg. Så det har betydd mye for denne ene, forteller hun, og legger til at de har hatt flere møter og at hun har fått lov å fortelle historien.
Unikt i verden
En annen betydning Tros- og livssynskorpset har hatt er som et eksempel for samfunnet på hvordan man kan gi et bredere tros- og livssynstilbud. Feltprosten påpeker at det som nå har skjedd i Forsvaret, ser ut til å kunne få en dominoeffekt i samfunnet. Han forteller at det har vært stor interesse fra sivile institusjoner som sykehus, fengsler og på utdanningsnivå.
-Det er et paradigme – man ser at det faktisk er mulig at en imam, prest og felthumanist kan jobbe sammen, med gjensidig respekt for hverandre. Det er med på å bygge ned fordommer og unødvendige splittelser. Vi tror det har god overføringsverdi til det sivile samfunnet. Helsevesen og universiteter ser til oss fordi vi har tatt likebehandlingsprinsippet på alvor, sier Lunde, og legger til at planene er å etter hvert ha to humanetikere og to imamer.
Han understreker imidlertid at det ikke er mulig å dekke hele bredden i tros- og livssynsmangfoldet.
-Det fins jo en rekke tros- og livssynsamfunn – nærmere 600. Det blir umulig å representere alle. Vi har bare 52 årsverk. Vi har prioritert de to mest signifikante livssynstradisjonene utenfor kristendommen - islam og livssynshumanisme i de nye mangfoldsstillingene. Når det gjelder andre trosretninger, må vi nok basere oss på å finne alternative løsninger. Vi hadde for eksempel møte med buddhistforbundet og skal samarbeide videre med dem. Vi ser på slike ordninger og benytter oss av tilkalling ved behov.
Feltprosten forteller at det er andre land, som blant annet Belgia, der ulike tros- og livssynsretninger er representert i det militære, men at det da er organisert i ulike fagkorps.
-Mens vi har full integrering - som eneste land i verden, avslutter han.
Fakta om Tros- og livssynskorpset
Forsvarets tros- og livssynskorps er en militær fellesinstitusjon som organiserer tjenester innen tro og livssyn i Forsvaret. I korpset tjenestegjør for tiden i overkant av 50 sertifiserte fagpersoner fra Den norske kirken og andre tros- og livssynssamfunn.
Personellet har ansvaret for tro og livssyn i Forsvaret, i samsvar med egen sertifisering. Korpset legger òg til rette for tros- og livssynsutøvelse, underviser i etikk og gir råd i religiøse, etiske og moralske spørsmål.
Det religiøse Norge er i endring. Forsvaret har tatt mangfoldet i samfunnet på alvor og blitt pioner i nasjonal sammenheng gjennom å ansette en feltimam og en felthumanetiker i Tros- og livssynskorpset.
Bildene under:
1) Første feltimam Najeeb ur Rehman Naz
2) Skipsgudstjeneste på fregatten KNM Otto Sverdrup
3) Feltprost Nils Terje Lunde
