Veteraner+ Heimevernet = Sant

Veteraner+ Heimevernet = Sant

Publisert av ‎ NVIO den 13.07.19. Oppdatert 13.12.19.

22. juli 2011 er en helt vanlig dag i sommerferien. Katrine Jakobsen spiser lunsj med en venninne på Aker brygge når de hører et drønn. 40 minutter senere tikker det inn en sms fra troppssjefen. «Hvor raskt kan du møte på Lutvann?». Katrine er på plass samme kveld.

Katrine Jakobsen er en del av innsatsstyrke Derby. Innsatsstyrkene er Heimevernets spydspiss. Det er de som er først på plass når det skjer noe.
– Det var en helt surrealistisk situasjon, det tror jeg alle følte. Å sende en militær styrke med skarpladde våpen for å sikre Oslo sentrum… Det var spesielt, sier hun.
Samtidig er det godt å kunne bidra; å ha en konkret rolle. I løpet av kvelden og natten overtar innsatsstyrke Derby vaktposter rundt i sentrum for å kunne frigi politiet, så de kan gjøre annet politiarbeid enn vakt og sikring.

 

– Det var en veldig kaotisk periode, hvor ingen hadde helt oversikt over hva som skjedde og om det var flere gjerningsmenn. Jeg sto i beredskap inne på Akershus festning med en ambulanse, som kunne ta imot eventuelle flere skadde, sier hun. Heldigvis ble det ikke flereInnsatsstyrkene øver oftere og har mer spisset kompetanse enn «områdestrukturen», som resten av Heimevernet heter. Det er opptaksprøver, med intervju og fysiske tester, som man må bestå før man blir en del av styrken. –Soldatene i innsatsstyrkene er høyt motiverte soldater, sier Jakobsen.Jakobsen tok befalsskolen i Hæren som en del av førstegangstjenesten. Etter noen år som ansatt i Forsvaret sluttet hun, og begynte på legeutdanning. Et par år senere fikk hun innkalling til Heimevernet. Allerede da fikk hun informasjons om innsatsstyrkene. Det pirret interessen, men «jeg har ikke tid», tenkte Jakobsen. Studiene krevde sitt, og hun ville ikke hoppe inn i noe som tok så mye tid, med øvelser og samtrening. Hun gikk inn i område-strukturen. Ikke lenge etterpå benyttet hun seg av et av HVs mange tilbud om kurs.

-Det var et sanitetskurs, hvor det viste seg at de aller fleste var fra innsatsstyrkene. Deriblant tre fra innsatsstyrke Derby, som er innsatsstyrken i mitt område. De fortalte litt mer konkret hvordan det var, hvordan de trente, om muligheter til å få permisjon hvis det kræsjet med eksamener og så videre. Det virket som det var litt mer fleksibelt og mulig å gjennomføre enn det jeg hadde fryktet. Samtidig merket nok de at jeg var litt interessert, så de ble ekstra ivrige på å prøve å verve meg. Det endte med at jeg søkte, sier hun. Etter screeningintervjuer, fysiske tester og en feltøvelse, kom hun inn og ble en del av innsatsstyrken.

Katrine fikk tilbud om en stilling i internasjonal tjeneste da hun var fersk fenrik, men takket nei. Dette angret hun på siden. 22. juli vekket interessen for Forsvaret igjen, og ønsket om å dra ut. Hun søkte seg til Afghanistan. Jakobsen fikk stillingen og reiste. Innsatsstyrke Derby ble hjemmeavdelingen.

Halvveis ut i oppholdet i Afghanistan blir den norske leiren angrepet av en mobb. Bak-grunnen er at et dansk magasin har trykket en Mohammed-karikatur.
At den norske leiren kan bli angrepet, er en trussel soldatene er bevisst på. Hele den fo-regående uken har de gått rundt i leiren med full uniform og boots. Vanligvis kan de ha på seg t-skjorte og sandaler. I dagene før blir det ytterligere opptrapping. Soldatene får utlevert ekstra ammunisjon og har på seg vest, hjelm og våpen.

De fanger opp mobben på overvåkningskameraer en god stund før de er fremme ved leiren. Når de kommer er det allerede fullt bemannet på alle vaktposter, med skjold og det hele.
Mobben kaster brannfakler inn i leiren. De tenner på biler. Indre perimeter er en mur, mens ytre er et gjerde. Ved å stå og gynge på gjerdet klarer de snart å bryte det ned. Nå er det bare muren som skiller de norske soldatene fra 200 rasende demonstranter.

– De kastet brannbomber og steiner rett inn i leiren. De holdt på i mange timer. Det ble veldig kritisk. Vi forsøkte å forhandle med dem gjennom tolker som vi hadde i leiren som sto med ropert, andre prøvde å snakke med krigsherrer nede i byen, sier Jakobsen.
I tillegg er den norske styrken midt i en leaveavviklingsperiode. Nesten halvparten av de norske er hjemme. – Vi var minimumsbemannet av nordmenn. Vi manglet også en del stabsoffiserer på forskjellige nivå. At vi var på scratch både på offiserssiden og på soldatsiden gjorde at vi følte oss litt på hælen, selv om vi visste at det kom og for så vidt var forberedt, sier Jakobsen.

 

Flere nordmenn blir skadet av splinter og andre ting som blir kastet over muren og inn i leiren.
– Heldigvis ble det ikke åpnet rettet ild, kun varselsskudd. Det kunne gått veldig mye verre, sier Jakobsen.– Man blir ekstremt fokusert i en sånn situasjon, og da var jeg faktisk redd. Vi var på en måte fanget inne i leiren. Jeg tenkte at worst case, så stormer de campen, og hvis de hadde tilgang på våpen, så kunne det gått riktig ille. Det ville blitt et blodbad. Vi hadde nok vunnet kampen tilslutt, men det hadde helt sikkert gått liv tapt i løpet av striden, på begge sider. Den utgangen tenkte jeg på helt fra vi så dem komme mot oss på kameraet og vi fikk god tid til å tenke på mulige scenarioer utover hele morgenen og formiddagen, sier hun.


I etterkant av oppholdet i Afghanistan har Forsvaret ringt og spurt om hun kan være med ut flere ganger. – Som lege med intopsbakgrunn og befalsskole er jeg nok ganske attraktiv for Forsvaret, de har ikke flust av leger å ta av. Jeg tror også det har vært veldig viktig at jeg har vært aktiv i HV. For Forsvaret blir jeg en «plug and play»-lege. Det er ressursbesparende, sier Jakobsen. Det har ikke alltid passet, men i 2018 var hun i Irak og i høst drar hun til Mali.


– Omtrent 10 prosent av Heimevernsstyrken har vært ute. Det er en god blanding av kom-petanse i HV, og vi legger vekt på kompetanseoverføring mellom soldatene. Alle i HV har tjenestegjort før, og alle tilfører noe fra sin bakgrunn inn i miljøet, sier Eirik Kristoffersen.

Han er veteranen og spesialsoldaten som ble sjef Heimevernet. –Det har alltid vært tette bånd mellom Forsvarets spesialkommando og Heimevernet, sier Kristoffersen. Max Manus er et eksempel på en som ble aktiv i HV etter krigen, og det finnes mange eksempler. For meg var det en helt naturlig vei å gå. Jeg tror HV har fått et litt frynsete rykte i nyere tid, men det har vært et kompetanseløft de siste årene, sammen med en fornyelse av materiell, og det jeg møter ute er høyt motiverte og kompetent personell. De som stiller mest krav og har størst forventninger er de yngste. Det lover bra for fremtiden. Heimevernssoldatene imponerer meg rett og slett. Blandingen av lokalkunnskap, militære ferdigheter og sivil kompetanse er Heimevernets største styrke, sier Kristoffersen. I juni ble det klart at Kristoffersen slutter som sjef HV og blir sjef for Hæren.

Roger Bergseth er nestleder i NVIO Kongsberg og treffer stadig veteraner fra distriktet. Vi møter han på øvelse med HV-03.

– Jeg fikk en forespørsel fra en god venn av meg, om jeg kunne tenke meg å delta frivillig i HV. Det syntes jeg hørtes interessant ut, så de fant en stilling som de mente kunne passe meg. Veteraner er en ressurs som sitter med mye erfaring de kan bidra med, og så synes jeg det er veldig hyggelig å kjenne på noe av det samme fellesskapet som jeg gjør når jeg har vært ute. Jeg har møtt så mange nye og positive mennesker. Og så er det godt å vite at jeg er inne i et system som HV og kan bidra ved eventuelle katastrofer, sier Bergseth.


– Det er forskjell på Heimevernssoldatene som har bakgrunn fra utenlandstjeneste, og dem uten, sier Rune Meier, områdesjef i Heimevernet. Meier er selv veteran fra UNPROFOR i 1992/93.

– De som har tjenestegjort i et konfliktområde har en annen forståelse for hvorfor vi øver, og hva som potensielt kan skje hvis Norge skulle komme i krig. Det er det vi forbereder oss på, og der har veteraner en bedre situasjonsforståelse enn de fleste andre, sier han.

 

– Fordi veteraner har en annen situasjonsforståelse, opplever jeg dem ofte også som mer seriøse. De er lettere å få med på kurs, og er investert i å beskytte Norge i en konflikt. For dem er det ikke en lek, sier Meier.
Han trekker også frem veteranenes tekniske kunnskaper.

– Veteranene er trent, kan våpen, sanitet og patruljedriller. Da slipper vi å begynne fra scratch, og så deler de kunnskapen og erfaringen sin med de andre HV-soldatene. Det er kompetanseheving og bedre situasjonsforståelse for hele gruppa, sier han.

Det er viktig at veteraner engasjerer seg i Heimevernet, mener områdesjefen.


– Det er klart at det er en fordel. Og så skal vi ikke glemme den andre siden av saken, Heimevernet har mye å tilby veteraner også. Heimevernet har blant annet masse forskjellige kurs, som kan være en god måte å omsette militære kunnskaper til det sivile. Leder-utdanning er ett eksempel. Det er mange som ikke har det fra Forsvaret, men i HV kan du ta befalskurs. Selv var jeg fenrik da jeg var ferdig med tjenesten i UNPROFOR, nå er jeg om-rådesjef. Det er mye takket være at jeg har tatt kurs underveis, sier Meier.

– Gjennom HV får veteraner vedlikeholdt trening, som hadde vært vanskelig å vedlikeholde i en utelukkende sivil hverdag. Og på lik linje med veterantreff, er det en fin måte å oppleve noe av det samme samholdet og anerkjennelsen, som i tiden ute, sier han.

I sommer drar Rune Meier til Sør-Sudan som stabsoffiser. -Vi har selvfølgelig fått god tren-ing og opplæring av Forsvaret i forkant, men det gjør meg ekstra trygg at jeg har holdt tren-ingen min fra Forsvaret godt vedlike hele veien gjennom HV, sier han.

Eirik Kristoffersen er enig i at veteraner og Heimevernet er en god kombinasjon, for begge parter. – For veteranene er HV en god måte å holde treningen ved like og være et sted hvor de kan oppleve noe av det samme samholdet som de gjorde ute. For HV er veteraner som regel enda bedre trent enn de fleste, noe som selvfølgelig er positivt for oss. HV har tidligere blitt brukt som en kompetansepool for Forsvaret, hvor HV-soldater har blitt plukket ut og sendt ut i tjeneste. Det må vi være forberedt på, sier Kristoffersen.


HV-16 har besøk av daværende sjef HV Eirik Kristoffersen. Foto: FMS

I 2010 bemannet blant annet innsatsstyrke Derby et kjøretøy i Afghanistan, som selvfølgelig fikk navnet «Nullto».

Katrine Jakobsen var ikke blant dem, men i høst reiser hun til Mali for å være lege for den norske styrken.

– Primært skal jeg være i campen, men det kan også bli aktuelt å være med og evakuere pasientene videre ut til høyere behandlingsnivå. Herculesen kan brukes til å evakuere andre skadde soldater fra andre steder i Mali. Ved behov kan jeg også være med flyet og støtte med behandling, sier Jakobsen.

Mali er regnet som verdens farligste FN-operasjon per dags dato. Statistikken viser at det er her flest FN-soldater blir drept.

 

– Jeg har gjort meg noen tanker om det, det har jeg. Samtidig så kommer jeg primært til å være i leiren i Bamako, og der er det forholdsvis rolig. Jeg forventer faktisk at dette blir det roligste utenlandsoppdraget jeg har vært med på.

I Afghanistan gikk shelteralarmer nesten ukentlig. I Irak var hun stadig ute på oppdrag, ofte opp mot den syriske grensen, der kampene raste. – Jeg tror ikke jeg kommer til å oppleve den samme nærkontakten i Mali, men man vet jo aldri, og det er jo en risiko man må være villig til å ta, sier hun.

– Som lege jobber man veldig alene. Hvis jeg skal spørre noen til råds må jeg ringe, og jeg har ikke så mye utstyr, ikke engang et røntgenapparat, eller en ordentlig lab. Jeg må stole på mine egne ferdigheter og sykepleierkollegaene mine. Det er helt annen måte å jobbe på, enn på sykehuset her i Norge, men jeg liker å jobbe på den måten, sier hun.

Katrine Jakobsen trives når det er litt fart og spenning, og litt usikkert og utrygt. – Å jobbe 8 – 16 på kontor, det er liksom ikke noe for meg, sier hun.

Det var innsatsen i Heimevernet som inspirerte Jakobsen til å søke seg ut, og hun føler utbyttet av intops-tjenesten er stort også når hun hjemme.

– Det er en stor fordel å kunne ta med seg erfaringer fra internasjonal tjeneste inn i HV. Og det er det mange også som gjør. Veteranene sprer sine erfaringer i resten av styrken. I HV er det folk fra alle avdelinger i Forsvaret. Noen kommer rett fra førstegangstjenesten og er veldig oppdatert på det nyeste, og da deler de det med de andre. Resultatet er en gruppe med mye kompetanse. Det gjør det til en spennende styrke å være i. For meg som veteran er det en gyllen mulighet til å holde min kompetanse og ferdigheter vedlike. Det er viktig hvis man ønsker å reise ut igjen eller å kunne komme tilbake til en jobb i Forsvaret en annen gang, sier Jakobsen.



Katrine Jakobsen i Afghanistan.