Frem mot høsten har NVIO fokus på kvinnelige veteraner. I en stafett har vi stilt en rekke kvinner samme spørsmål om erfaringene fra tjenesten. Svarene vil bli oppdatert i denne artikkelen etter hvert som stafetten går sin gang. Andre kvinne ut er:
Elise Lund har tjenestegjort i enhanced Forward Prensence (eFP) 9 i Litauen, som troppssersjant i Kampstøtte
Hva har vært de mest utfordrende og mest givende opplevelsene i tjenesten?
Selve situasjonen var noe av det jeg syns var utfordrende, både som leder og personlig. Vi var under strenge koronarestriksjoner, og hadde lange perioder i karantene som begrenset øvings- og treningsmuligheter. Å følge opp troppen og få en følelse på hvordan de hadde det mens man hovedsakelig kommuniserte på signal var ikke enkelt.
Den største utfordringen for meg personlig var nok å oppleve dødsfall blant familie og venner hjemme. Her gjorde også restriksjonene det utfordrende å dra hjem, så jeg valgte å bli værende i begge tilfeller. Å være uten familie rundt seg gjorde at jeg fikk en følelse av å sitte aleine i sorgen, men heldigvis hadde jeg en fantastisk troppssjef og gode venner og kollegaer som støttet meg og gav meg tid og rom til å håndtere det på min egen måte.
Det mest givende for meg var nok å se hvordan en haug med ukjente mennesker som møttes for første gang på kasernen i Rukla leir, ble en sammensveiset og operativ tropp, på tross av at kun halvparten av troppen hadde trent og øvd sammen i forkant.
Hvordan har det påvirket deg som person og din karriere etter tjenesten?
Deployeringen til Litauen har ikke påvirket karrieren min i nevneverdig grad i etterkant, men som person så sitter jeg igjen med en takknemlighetsfølelse over å ha vokst opp i Norge. En av opplevelsene som har preget meg i ettertid er hvor store forskjeller det er i folkets velferd i et land som jeg i forkant av deployeringen tenkte var ganske likt som Norge.
Jeg har ikke en spesifikk historie som har hatt stor betydning. For meg er det heller summen av alle de små opplevelsene, samtalene og de gode minnene jeg sitter igjen med.
.jpeg?width=400&autorotate=true)
Christina Wethal har tjenestegjort i Litauen i stillingen som S1/S8 i NSE-stab i enhanced Forward Presence (eFP) kontingent 15.
Det mest utfordrende, men også spennende, var de varierte arbeidsoppgavene og saker innenfor personellforvaltning og økonomi som jeg ikke hadde håndtert eller var kjent med fra før. Jeg forvaltet og støttet et styrkebidrag som bestod av personell med masse erfaring og utdanning, men også personell med erfaring fra kun førstegangstjeneste. Det å skulle veilede og rådgi et bredt spekter med ulike personellkategorier krevde at jeg satt meg inn i og forsto deres ulike ønsker, behov og situasjoner. Dog var det dette som var noe av det mest givende med tjenesten i Litauen, å få mulighet til å bli kjent med personellet, og kunne støtte, veilede og videreføre kunnskap innenfor HR-tjenester. Samarbeid og kommunikasjon med andre nasjoner er også det jeg ser tilbake til som givende, og ikke minst det samholdet som ble etablert innad i avdelingen.
Hvordan har det påvirket deg som person og din karriere etter tjenesten?
Jeg ser tilbake på tjenesten som en investering og motivasjon til å prøve seg på nye og flere muligheter til å tjenestegjøre i INTVIRK. Det er en unik mulighet til å skape større helhetsforståelse og erfaringer man kan ta med seg videre eller tilbake til hjemavdeling i Norge.
Jeg har nok ikke én minneverdig historie, men det jeg sitter igjen med er takknemlighet for å ha fått muligheten, stoltheten av å ha vært en del av bidraget, og å se tilbake på minner som er skapt med kollegene. Jeg hadde en sjef som var støttende og oppmuntrende, og kolleger som viste eierskap og profesjonalitet i sitt fagfelt, samtidig som vi hadde mye humor og positivitet i hverdagen.
_og_Bj%c3%b8rn_Robert_Dahl.png?width=100&autorotate=true)
