De som står hjemme – en usynlig del av veteraners

Veteraner kommer ikke hjem alene. Erfaringene fra internasjonale operasjoner påvirker ikke bare den enkelte, men griper inn i hele familiesystemet – partner, barn og øvrige nærstående. Forskning viser at belastninger knyttet til militær tjeneste må forstås i et relasjonelt perspektiv, der familien utgjør rammen for både utfordringer og mestring (1,2). Familien er ofte den viktigste støtteressursen veteranen har etter tjeneste, men denne rollen innebærer samtidig en belastning som i liten grad blir synliggjort eller anerkjent. Dette doble perspektivet – som både ressurs og risikobærer – går igjen i både norsk og internasjonal forskning på veteranfamilier (1,3).

En sentral innsikt fra NKVTS_Rapport_4-23_Helse_livskvalitet_hverdagsliv_norske_veteranfamilier er at belastningen i stor grad utspiller seg i det ordinære hverdagslivet, snarere enn i tydelige krisesituasjoner (1). Den kommer til uttrykk som en vedvarende, lavintensiv belastning der pårørende kontinuerlig tilpasser seg situasjonen. Mange beskriver en hverdag preget av økt årvåkenhet, behov for å regulere egne reaksjoner og en opplevelse av å måtte opprettholde stabilitet i familien. Over tid kan dette føre til en forskyvning av roller og ansvar, der den pårørende tar et større ansvar både praktisk og emosjonelt (1,2). Slike «stille belastninger» kan være særlig krevende fordi de ofte ikke blir forstått som belastninger av omgivelsene, og derfor heller ikke møtt med tilstrekkelig støtte.

Reaksjoner etter belastende opplevelser, som irritabilitet, søvnproblemer, emosjonell tilbaketrekning og økt behov for kontroll, er vanlig blant veteraner (3,4). Selv om slike reaksjoner kan være forståelige, påvirker de samspillet i familien. Partner kan oppleve redusert nærhet og gjensidighet, og barn kan merke endringer uten å forstå hva de skyldes. Forskning viser at partnere ofte inntar en stabiliserende rolle, der de forsøker å kompensere for uforutsigbarhet og samtidig skjerme barna (1). Dette kan bidra til at familien opprettholder funksjon, men kan samtidig føre til overbelastning og emosjonell slitasje hos den pårørende.

Denne belastningen kan forstås gjennom begrepet sekundærtraumatisering, som beskriver hvordan personer som lever tett på noen med belastningsreaksjoner, selv kan utvikle symptomer som uro, nedstemthet, søvnforstyrrelser og opplevelse av utilstrekkelighet (5). Internasjonal forskning viser at partnere til veteraner har økt risiko for slike plager, særlig når belastningen er langvarig (3). Samtidig viser norske studier at pårørende ofte ikke blir fanget opp av hjelpeapparatet, fordi oppmerksomheten primært rettes mot veteranen (1). Belastningen blir dermed stående i en gråsone mellom det private og det offentlige, der den verken blir fullt synlig eller tilstrekkelig ivaretatt.

Barnas situasjon fortjener særlig oppmerksomhet. Barn er sensitive for endringer i foreldres fungering, og de registrerer stemninger og spenninger selv når de ikke får forklaringer. Forskning viser at barn ofte tilpasser seg ved å ta mer ansvar, dempe egne behov eller forsøke å opprettholde ro i familien (1,6). Slike strategier kan være hensiktsmessige på kort sikt, men kan på lengre sikt påvirke barnas utvikling og opplevelse av trygghet. Manglende informasjon kan føre til at barn lager egne forklaringer, som i noen tilfeller kan være mer belastende enn virkeligheten. Dette understreker betydningen av åpen og alders-tilpasset kommunikasjon (2,6).

Overgangen fra militært til sivilt liv er en annen sentral fase som berører hele familien. Denne overgangen innebærer ikke bare en individuell omstilling for veteranen, men en felles prosess der roller, forventninger og samspill må forhandles på nytt. Mange familier opplever et gap mellom omgivelsenes forventning om en rask normalisering og deres egen opplevelse av vedvarende utfordringer (1,4). Samtidig kan tap av fellesskap og struktur fra den militære konteksten forsterke følelsen av å stå alene, noe som kan øke belastningen ytterligere.

Til tross for utfordringene viser forskning at mange familier utvikler betydelig motstandskraft. Flere faktorer fremstår som særlig viktige for mestring over tid. Kunnskap om vanlige reaksjoner kan redusere skyld og misforståelser, mens åpen kommunikasjon kan styrke relasjoner og øke opplevelsen av trygghet. Sosial støtte, særlig fra andre i lignende situasjon, kan gi gjenkjennelse og avlastning, og tilgang til profesjonell hjelp kan være avgjørende når belastningen blir for stor til å håndtere alene (1,2,5).

I dette landskapet har kameratstøtte en særlig viktig rolle. Gjennom erfaringskompetanse og tillit kan kameratstøtte bidra til å synliggjøre at belastningen ikke bare ligger hos individet, men også i relasjonene rundt. Ved å anerkjenne pårørendes situasjon, normalisere reaksjoner og inkludere familieperspektivet der det er relevant, kan kameratstøtte bidra til å styrke hele nettverket rundt veteranen. NVIO har i tillegg foreninger over hele landet som gjennomfører aktiviteter hvor også familie og nærstående kan delta. Flere kameratstøttegrupper har aktivt inkludert familiene i sitt arbeid, og har dermed opparbeidet seg verdifull kunnskap og erfaring som kan være til nytte både for de som står hjemme og for støtteapparatet rundt, som skole, helsevesen og øvrige tjenester.

Familiene til veteraner er ofte preget av styrke, lojalitet og stor tilpasningsevne. Samtidig viser forskning at belastningene de står i kan være både omfattende og langvarige. Å anerkjenne og forstå disse erfaringene er en forutsetning for et helhetlig veteranarbeid. Samtidig er dette ikke et ansvar som hviler på familien alene. Hele samfunnet har et ansvar for å bidra til ivaretakelse av veteranfamilier, gjennom forståelse, tilrettelegging og tilgjengelig støtte. Å anerkjenne de som står hjemme – deres innsats, belastning og betydning – er en viktig del av dette ansvaret, og en forutsetning for å styrke både familien og veteranens mulighet for mestring og livskvalitet.