I lys av pågående debatt om FN-erstatning for psykiske skader har vi prøvd å belyse noen dokumenter og fakta.
Helt nederst i denne saken finnes et knippe dokumenter vi har gitt navn vi håper kan være til hjelp i denne saken.
Tom Schrøder var assisterende militærrådgiver ved den norske FN-delegasjonen i perioden 1996-99, og satt i den norske stolen i FNs Generalforsamling under forhandlingene av gjeldende erstatningsordning ved dødsfall/uførhet, vedtatt i 1997, og har god kunnskap om ordningen.
Kort fortalt:
FN har betalt erstatninger for dødsfall/uførhet i nesten hele sin historie, formalisert første gang for United Nations Emergency Force (UNEF) i 1956.
Frem til FN etablerte sin nåværende kompensasjonsordning for dødsfall/uførhet gjaldt følgende: (se Generalsekretærens rapport A/48/945 av 25. mai 1994, pkt IV O, s 67-73)
• Nasjonene betalte erstatning til eget personell basert på nasjonal lovgivning (varierte fra null til USD 660.000)
• Nasjonene fikk fullt ut refundert sine utgifter fra FN, basert på sertifiserte krav. Gjennomsnittlig refusjon fra FN var ca USD 104.000 pr sak.
• Det var store forskjeller på erstatningens størrelse, avhengig av hvor man var fra i verden.
• De økonomisk dårligere stilte nasjonene krevet at alle peacekeepers skulle være like mye verdt, uavhengig av hvilket land man er fra, og at det måtte etableres en ordning som er lik for alle nasjoner.
Kravet møtte forståelse fra vestlige land, som dog krevet at erstatningsbeløpet utbetalt til etterlatte/uføre ikke skulle være lavere enn refusjonene nasjonene fikk i refusjon fra FN («Compensation to the beneficiary that is not lower than reimbursement by the United Nations»). De vestlige landene innså at deres egne refusjoner fra FN ville synke til et gitt tak.
Arbeidet med revidert ordning startet i 1994, og den nye ordningen (A/RES/51/218E) ble vedtatt 16. juli 1997, med virkning fra 30. juni 1997 (se vedlagt dokument under):
• Fulgte retningslinjene etablert i 1994
• Sikrer lik behandling av alle medlemsland (minstebeløp)
• USD 50.000 ved dødsfall, gradert erstatning etter uførhetsgrad
o Sats økt til USD 70.000 i 2010 (A/RES/64/269, del II, pkt 3), og til USD 77.000 i 2018 (A/RES/72/285, pkt 4)
• Krav fremmes av nasjonene
• Var ikke ment som tillegg til nasjonal erstatning, men som en sikring for en minstesats for alle.
(Dette punktet er nok viktig)
• Regelverk ble utarbeidet, med spesifikke krav til dokumentasjon (se Generalsekretærens rapport A/52/369 av 17. september 1997), og ble vedtatt av Generalforsamlingen 20. januar 1998 (A/RES/52/177)
• FNs utgifter gikk ned (ref tidligere gjennomsnittlig erstatning på USD 104.000).
Norges oppfølging
Resolusjonene A/RES/51/218E og A/RES/52/177 ble sendt fra FN-delegasjonen til UD og FD umiddelbart etter at vedtakene ble fattet.
FD meldte tilbake til FN-delegasjonen at Norge hadde bedre erstatning enn FNs nye regler, og at ordningen derfor ikke var aktuell.
Regimet ble ikke brukt, og kunnskap/kompetanse ble ikke etablert/forsvant.
FNs refusjonsordning er f eks ikke omtalt i «Rapport om økonomiske rettigheter ved personskade» fra «Arbeidsgruppen nedsatt av Forsvarsdepartementet 2. november 2006 for å vurdere veteraners rettigheter», avgitt i august 2007. Tom Schrøder vet heller ikke om Norge har søkt FN om refusjon for nasjonale utbetalinger etter at den nye ordningen trådte i kraft.
Forsvarsdepartementet har utarbeidet et informasjonsskriv om ordningen departementet har etablert for fremsendelse av krav om erstatning til FN. Informasjonen vil gjøres tilgjengelig på Forsvarsdepartementets og Forsvarets nettsider.
Du kan laste ned skrivene fra FD, danskenes orientering og flere av FNs vedtak og uttalelser her: